Raving i Roma

Den eternale by. En gang verdens maktsentrum og et sted mange veier ledet til. Nå et museum for gamle steiner fra alle verdens hjørner. Rammet inn av katolske kirker og omsluttet av velkledde espressojunkier som raver rundt for å slå i hjel tiden frem mot sin neste fiks. Men det er fine steiner, satt veldig pent oppå hverandre og romerne nøler ikke med å vise dem frem til alle som vil se. Sprekkferdige av stolthet over deres landsfedre, steinbyggerne.

ROMAS HISTORIE FRITT ETTER HUKOMMELSEN;
Legenden forteller at Roma ble grunnlagt av tvillingene Remus og Romulus noen 700 år før verdens mest kjente snekker åpnet øynene litt lenger øst og nedover. De var slektninger av Aeneas av Troja og ble reddet av en barmhjertig tjener som sendte dem av sted i en kurv nedover elven Tiber. Hvor de etter en stund ble de reddet i land av en elvegud og tatt hånd om av en ulv som lot dem suge på brystene sine. En hakkespett bidro også betydelig, men han får sjelden den æren han fortjener. De vokste opp og likte godt å gå på do sammen, da fikk de snakket ordentlig ut om ting. Omsider ble de uvenner og Remus ble slått ihjel av Romulus som tidlig innså at den nye byen måtte hete Roma etter ham, ikke Rema etter broren, det ville bare bli for dumt. En blanding av Jødisk avstamningsmytologi særlig representert ved historiene om Moses, Isaks tvillinggutter Esau og Jacob, Disneys Mowgli og Hakke Hakkespett. Men dette var naturligvis lenge før åndsloven trådte i kraft, så det fikk ikke noe rettslig etterspill. Oppmuntrer av dette fortsatte de unge Romerne sin kulturelle shopping. Særlig i Grekenland, hvor de rasket med seg arkitektur og religion. Så etter å ha byttet navn på noen guder og krysset fingrene for at ingen ville merke noe, kunne annekteringen, veibyggingen, badingen og gruppeavførelsen begynne for alvor.

Roma i dag er et fint sted hvor entusiastiske og velkledde mennesker i mørke skinnsko forsøker å unngå å bli truffet av scooterne som feier gjennom gatene. En by drevet av grillede paninier, doble espressoer, fersk mozarella, pasta i kreative former og vellagrede salte skinker. Iskremen gjør deg til en gravid kvinne og piazzaene til et eneste stort øye. Parkeringskulturen er forfriskende skandaløs, man kan nyte øl på kinoene og alle kjører vespa hele dagen. Ikke hele dagen vel? Jo, hele dagen. 

Romerne sier ustanselig eeeh.. til hverandre, som om de forsøker å overbevise andre til å være enige med dem. Eeehen viser seg å ha en rekke betydninger avhengig av intonasjon og situasjon.
- Var det god mat ehh..? Ehhh?
- Joda, eh.., eeeh!

Når den første eehen er unnagjort og situasjonen etablert, kan samtalen senere opptas utelukkende ved hjelp av eeh. Kelneren kan eksempelvis sneie innom bordet og spørre; Eeh? Eeeeeh? 

Romerne går i rute mellom kaffebarene, hvor oppreist ved bardisken styrter sine potente kaffer i små shotglass. Der står de med sine fine skinnsko, sine tette øyenbryn og små neser og sier eeeh til hverandre. En fin detalj på disse stedene er at man på toalettene ofte styrer vannet i vasken med en fotpedal. Det er gøy, men det er en lokal skikk å tisse på gaten, så det bør man naturligvis også forsøke. 

Det er forøvrig mange som liker å sove ute under åpen himmel eller i pappbokser. Sannsynligvis fordi de leier ut sine leiligheter til de mange amerikanerne i byen. Tvers over gaten fra min residens holder en hyggelig skjeggete man hus i en døråpning. Han har for vane å skrike til forbipasserende. Allerede ved vårt første møte stod det klart for ham at jeg ikke var av lokal avstamning, så han tok høyde for det og gav seg til å telle til fem på engelsk før han kastet seg ut i et tannløst glise. Jeg syntes det var riktig pent av ham, så til gjengjeld lærte jeg meg å telle til fem på italiensk. Så når vi nå møter hverandre, noe vi gjør stort sett hver dag, så teller vi til fem for hverandre før vi går hver til vårt.

I Roma kaller de italienske restauranter bare for restauranter, og kontanter er stadig det foretrukne betalingsmiddel. Hvor de får dem fra er et mysterium. Det er ikke et alternativ å betale med kort på spisesteder, så man må pent sørge for å ha lommeboken full til enhver tid, eller utsette seg for potensielt ydmykende opplevelser.

Man kan eksempelvis gå ned en steintrapp fra gaten som åpner seg til et sånt hvitt murpusset rom med små trebord med hvit- og rødrutede duker type sted. Med sånne kelnere som hoier og herjer ustanselig, oppmuntret av hverandre og den britiske jenten som syntes de var så festlige den gangen for noen år siden, og naturligvis en korpulent kokk med tomatsaus på forkleet som lager kjøttbollemiddager til hunder i bakgården og synger for dem når de kommer på date. Man kan bestille lasagne og få presentert en rosa, bløt og utflytende emulsjon som øynene umiddelbart kjølner til, men som ganen like snart kommer overens med. Etter endt måltid kan man be om regningen, bare for å oppdage at man ikke bærer med seg mer enn noen skarve mynter, og man kan la seg oppslukes av den forestående ydmykelsens kjølige omfavnelse. Man kan vurdere alternativene sine, besiktige rømningsveiene, og omsider velge å informere kelneren sin om situasjonen, hvorpå han kan respondere ved å påkalle alles oppmerksomhet og videreformidle det hele til de øvrige gjestenes spontane forlystelse. Noen kan snu seg mot deg og glise mens de tygger, andre kan velge å riste litt på hodet i din retning mens de tenker unevnelige tanker om deg og din økonomiske situasjon. Så kan man til sist få inntrykk av at ordet er sitt og fiske frem to av de mest brukte italienske ordene man har lært, og si dem to ganger etter hverandre, slik man har hørt italienerne gjøre.

- Scuzi scuzi, kan man si, og vifte litt med armene. Så følge opp med - Prego Prego, og strekke fram armen og løsne klokken for å presentere den for servitøren.
Så kan alle le litt, og si noe de fleste av dem forstår, før man ser sitt snitt til å trekke seg tilbake. Neste dag kan man eventuelt spise på et sted hvor kelnerne kan holde kjeft i fem sekunder, og sørge for å ha lommene fulle av kontanter.

Det er stadig brød og sirkus som er hovedtanken i italiensk politikk. Brød er de gode på, og sirkuset har flyttet ut av Colosseum og inn i fotballarenaene. Sirkusmester Berlusconi svinger pisken og forlater motstanderne i hans vake med bare og sviende rumper. 

Det er mange katolske prester som lusker rundt i gatene i Katolisismens solarpleksus. Det er så mange at det ikke finnes bruk for dem i de noen ni hundre kirkene som dominerer bybildet. Så de ser sitt snitt til å trekke ut på gaten i full seremoniell utrustning for å velsigne kjøretøy og andre transportmidler. Der står de og vifter med røkelsene sine og påkaller Gudens oppmerksomhet mot den mørkeblå Toyota Jarisen. Og pålegger ham å velsigne den og frigi føreren for alt ansvar. Som om han ikke har annet å bestille. Etter de mange bulkene å dømme har Gud uansett ikke noe imot at bilene kysser hverandre litt.

De mange tv-kanalene i Italia har gått inn for tv-shop looken og alle skuespillerne fra Hollywood har lært seg flytende italiensk for anledningen. Programlederne er alle voksne menn som roper mens de haster rundt i studio, tilsynelatende ute av stand til å begripe mikrofonens evne til å forsterke lydene de lager. Programmene består oftest av et mannspanel som akkompagnerer programlederen ved å hyle og bære seg og vekselvis være hysteriske eller sure, og naturligvis en pen kvinne som tar imot telefoner og får si noen ord mot slutten.

De romerske mennene plystrer faktisk på kvinnene de liker. Vel er det uvant for en som vokste opp i Gro Harlems Norge og kan umiddelbart fremstå som vulgært. Men det viser seg at de er meget selektive i sine bifall og plystringen kan faktisk fungere som en katalysator for kurtiseringsprosessen, naturligvis på hunnens premisser, og fremstår som en kur for nordboerens tendens til å gå seg vill i grøten. Jeg har enda ikke fått meg til å forsøke. Det tar litt tid å overstyre indoktrineringen.

Det visuelle Roma er en nytelse og en hyllest til det kreative mennesket. Byen er gjennomtrukket av kultur, med en så etablert estetisk kjerne at om man hadde forsøkt å reiser noe tilsvarende rådhuset i Bergen så hadde alle ledd høyt og lenge, klasket seg på lårene, dunket hverandre på ryggene og antageligvis sagt en del eeh... Palantinhøyden og Villa Borghese er kult, Colosseum og piazza Navona er kulere, St. Andreas Katedral og Pantheon er kulest og Katakombene og Vatikanet med St. Peters basilika og pavenes tidligere appartementer med de tilhørende museer og kapeller er så kult at det kan gjøre litt vondt.

OG SÅ EN HISTORIE;
Å spørre tilfeldige romere om retningsbeskrivelser mot en sagnomsust nattklubb kan fremstå som en god ide. Men det viser seg at romerne ikke er fremmed for å sende deg avsted mot bussnettets mørkeste avkroker snarere enn å innrømme sine utilstrekkeligheter som transportkoordinatorer. Jeg som hittil har trodd at det var et asiatisk særtrekk å være villige til å lyge på seg lokalkjennskap til steder de aldri har hørt om, for å ikke miste ansikt. (En asiat som sier at han ikke vet veien, er den mest uselviske personen du kan møte, og du gjør rett i å invitere ham med dit du skal.)

 Heldigvis er bussen i Roma gratis. Det må man anta. Jeg har i alle fall ikke funnet ut hvor billettene kommer fra. Det hviskes om automater og skinnende nye billetter, om valideringsmaskiner og datostempler, men jeg kan ikke få det til å stemme. Jeg har i alle fall kjørt buss hemningsløst i besteparten av tre uker uten å ha sett snurten av en billett. Det viktige er å entre bussen som om man virkelig mener det, som om man ikke leker busstur, og etterligne den romerske looken ved å avstå fra entusiasme, uavhengig av hvor mange velstablede steiner man passerer.

Men altså, om man nå engang har havnet i et søvnig residensområde på nattestid, langt fra den opprinnelige destinasjonen, så kan man treffe på noen trivelige renholdsarbeidere, som etter en innledende samtale om renholdsbransjens paradokser insisterer på å kjøre deg resten av veien. Du kan tilby deg å holde spaden, støtte bøtten og beundre feiing av høy klasse, før du befinner deg i forsetet av en stor grønn bossbil, godt klemt mellom to varme signalgule kjeledresser. Nok en gang på vei mot det ukjente, men denne gangen med stil. Sidene av den skittengrønne bossbilden er prydet med graffiti og innsiden er smakfullt dekorert med fargerike og obskøne klistremerker. Mens utkantroma farer forbi kan dere benytte tiden til å fjerne litt råtten banan fra hverandres bukseben og understreke for hverandre betydningen av rene gater.
- Joda, vi har rene gater i Bergen også. Men vi har dessverre giardiabæsj i drikkevannet.
- Bæsj i drikkevannet eh?
- Ja.

Etter utveksling av kontaktinformasjon kan føreren i god romersk stil skrense opp på fortauskanten, hvor du kan stige ut av bossbilen og ned på det opplyste inngangspartiet rett foran den populære nattklubben. Etter du har vinket farvel til dine nye venner kan du snu deg mot de dresskledde dørvaktene som gjør så store øyne de klarer mens de synkront slapper av i kjevemusklene og lar de store kroppene sine stenge for den lange buktende køen, som plutselig har blitt stille. Du kan bli stående noen sekunder og innse at du har kommet til riktig sted og at du har med kontanter. Så mens armanidressenes kognitive evner er presset til bristepunket, kan du benytte anledningen til å stige mot dem, hilse pent, - Hallao, Hallao, og stige forbi inn i evigheten.