Myanmar, eller Burma for de av dere som ikke anerkjenner Juntaens styre, er et fattig land med tett grønn jungel fylt av brune herdete mennesker med flate ansikter. Nok et land i post-imperial krise, som etter britenes exit i 1948 har vært herjet av etniske stridigheter, roterende kupp og gerriliagrupper som ikke ser gjennom samme kikkert. Aung San Suu Kyi vet vi jo alle. General Than Shwe har lite til overs for studentaktivister eller menneskerettigheter og styrer med stivt håndledd (ypperlig for kasting) og i tråd med god fengselsmentalitet er sigaretter og whiskey den hardeste valutaen.
På grensen blir man møtt av militært personell i slitte uniformer med personlige preg og eskortert til immigrasjonsmyndighetens kontor, til forveksling påfallende lik en bambushytte. Under et stort skilt som leser
Please work together for drugs trafficing and abuse finish sitter en representant fra myndighetene med caps fra hitlerjugends overskuddslager med gummene fulle av lett narkotiske betelnøtter og stempler som faen.
Wie gehts, tenker jeg og lent opp mot
no
foto skiltet fisker jeg sakte frem kameraet og skyter et par fra hoften. Knips Blitz, Helvete. Hele rommet er i bevegelse, engelske fraser er glemt og stempelmannen brøler og skriker til meg så den burgunderrøde betelsaften spruter mens han vifter febrilsk med de tilgjengelige kroppsdelene i et forsøk på å snappe til seg passet mitt. Das ville nok vært guten sein das ja mein verrückter Freund, jeg trenger min lille røde. Jeg klarer å holde fingrene hans fra frukten lenge nok til at situasjonen roer seg noen hakk, og unngår konfiskering av kamera ved å vise mennene med automatvåpen at jeg sletter ett av bildene.
Next time, kaputt! konkluderer betelmannen da saften har størknet i munnviken. Jeg velger å tro at han refererte til kameraet. Takk til Fujifilm for hurtigbilderfunksjonen. Enjoy.
En gruppe mennesker som skal samme vei finner sammen og praier en minibuss. Erfaringen sier at mennesker fra alle verdenshjørnene med deres respektive kulturer, religioner, ideologier, verdier og seksuelle prefferanser presset sammen i en svett motorvogn på humpetur gjennom jungelen sjelden blir alminnelig.
Minibuss i bevegelse - Kveld - Myanmar
Aktører; En lokal sjåfør med høyt blodtrykk, en overdimensjonert amerikansk tidligere bodybuilder med tyngdekraften som største fiende, en aldrende sør-koreansk dame og hennes kronisk fnisende datter, en enorm tysk transvestitt med dyp og fyldig bassrøst, to gjennomtattoverte øst-londonere og en nordmann som spiser eple.
Jungelen raser forbi i en grøt av grener og lyder fra ukjente struper. Damen fra sør-korea er uenig med lunsjen hun forsøker å fordøye og som konsekvens av dette må vi holde vinduene åpne for lufting, noe som setter kjøretøyets allerede sviktende airconditioning ut av spill. Det er varmt i Myanmar. Den amerikanske ekspumperen er hissig og mediterer på godt amerikansk vis med mantraet What tha fuck man, what tha fuck is this maaan? Det enorme tyske mennesket med ørnenese og lyseblå teltkjole er ubekvem og vugger i en fostervariasjon slik at setet dunker mot føttene til amerikaneren bak ham/henne. Dunk dunk dunk, homp homp homp.
- You gotta be fuckin kiddig me! Dont eat my fuckin leg. Dont eat my fuckin leg!
- Im not eatzing! Im not eaaatziing!
- Have you ever seen an american flip out maaan? Its the last thing you'll see maaan!
- I dont whantz to see you flip outz anyzhing!
- Argh. Don't eat my fuckin leg maaan!
- Blærgh. Im noot eatzing, Im leaning.
Beavis and Butthead med tattoveringene sitter bakerst og hisser opp stemningen med hysterisk latter i den dypeste røsten de klarer og gjentatte oppfordringer til sjåføren om å stop to get some papah mate, somebohy foghot to whipe thei ass. Den sør-koreanske jenten tvinner museflettene og fniser febrilsk ved siden av moren som sitter og promper, mens sjåføren forsøker å unngå de verste hullene i veien samtidig som han skriker usammenhengende oppfordringer om å relask! relask!
USA vs Tyskland, Tyskland vs England, Sør-Korea vs Alle og Myanmar vs UNICEF. Norge klarer for en gangs skyld å avstå fra fredsmeglerrollen og bevare en tilsynelatende nøytralitet, godt hjulpet av et bredt glis, godmodig humring og Artenes Opprinnelse på lydbok. Det er ingentig naturlig over utvalget av disse artene, bare tilfeldighet. Herlige tilfeldighet, situasjonenes katalysator og minnenes muse.
Hvert blikk et potensielt maleri og hver time en roman.
Det er på tide å anerkjenne at latteren til Tenzin Gyatso, også kjent som den 14nde Dalai Lama, er den mest befriende og smittsomme jeg er kjent med. For en herlig type. Han ler i tide og utide, og den fnisete hikstingen hans avslører langvarig og vellykket kondisjonering i the art of happiness. Han høres så bekymringsfri og glad ut, så ren og godhjertet, at det er umulig for meg å ikke le med. Jeg liker ham godt.
