To spørsmål jeg ofte møter i min hverdag, etter å ha fortalt mennesker samlebegrepet for mine nåværende studier. Jeg svarer så mangt, situasjon og dagsform tatt i betraktning, men det er jo et legitimt spørsmål, som jeg jo burde ha et svar på, av respekt for megselv om ikke annet.
La oss se. Det første spørsmålet kalles på hverdagsspråket et retorisk spørsmål ettersom det ikke forventer et svar og samtidig kan sette i gang en refleksjonsprosess. Det kan her gi uttrykk for undring, beundring eller sågar misnøye for emnet. Det andre spørsmålet er en forlengelse av de første, og gir uttrykk for de samme følelsene, og en rekke andre avhengig av intonasjon, pausering og trykk. Motivasjonene bak spørsmålene er i hovedsak flerdelt, et ønsket om en forståelse og legitimering av studiet, et ønske om å forstå hva man kan bruke det til og hva jeg personlig skal bruke det til.
I spørsmålsformuleringen omtales litteraturvitenskap som noe ubestemmelig, ved bruk av personlig pronomen i ubestemt og objektiv form, som langt på vei avdekker den vanlige oppfatningen av litteraturvitenskapen. Ikke som et verktøy, et redskap eller noe av praktisk verdi, men noe som svever langt langt der oppe hvor lyren aldri slutter å spille. Er det det litteraturvitenskap er? Bare skrevne ord om skrevne ord, og så skrevne ord om ord som er skrevet om ord?
Nei, det blir for lett.
Pennen er mektigere enn sverdet sies det i blant, og vi nikker alle på hodet og glir inn i vår automatiserte persepsjon av setningen, som vi uten å ta våre analytiske evner i bruk vet hva betyr, eller i alle fall vet hva vi er enige om at den betyr. Det finnes en historie forut, som ordtaket er konklusjonen til. Og ettersom historien vil bekrefte konklusjonen, og konklusjonen i sin tur vil bekrefte historien gir denne idiomatiske sirkelsannheten skinn av å være logikk. Der grammatikken gir seg, overtar det retoriske og i sin tur hermeneutikken.
Litteraturvitenskap opptatt av begreper. Begrepsavklaringer, definisjoner og hvem som har sagt hva, og hva de mente med det. Jo mer man leser om et emne, jo vanskeligere kan det bli å bruke ord og begreper, som sannhet, språk, mening og virkelighet, uten å bli arrestert av teorien. Men da er vi også etter min mening over i en negativ og lite fruktbar linje. En del av litteraturvitenskapen kan sies å dreie seg om betydning og mening, å lokalisere mening, å identifisere mening, å finne skjulte meninger, kanskje skape mening og i samme handling bli bevisst hvilke grep og strukturer som skaper de eventuelle meningene. Mening er ikke helhetlig, for å si det med Paul de Man. Det er retorikken som leder oss til å tro at vi finner mening, ved hjelp av sine troper og teknikker. Men troper kan tolkes i flere retninger, og er i utgangspunktet situasjonsbestemt, hvem som sier hva, hvor og hvordan, om de ikke blir begrenset av en dominerende lesning som stivner og fester seg. Retorisitet viser seg slik å være noe som benytter seg av språklig effekt. Men samtidig som de retoriske virkemidlene leder til en mening, avdekker de selv forholdet, eller misforholdet som sådan, mellom det meningsbærende tegnet og meningen det bærer.
Har man oppholdt seg lenge nok innenfor fagområder som berører semiotikkens felt, så kommer man seg snart ikke igjennom dagen uten å måtte forholde seg til strukturalistenes konklusjoner om språktegnets arbitræritet og mangelen på et naturgitt forhold mellom tegn og objekt. Altså er meningsinnholdet i kommunikasjonen gjennom tegn investert i tegnene av de som bruker dem på en bestemt måte, en kollektiv bevissthet om betydning. Litteraturen er fiksjon, sier de Man, og setter fokus på at litteraturen kanskje bare handler om sitt eget språk. Om man følger ham videre vil alle språklige referanser til virkelighet være fiksjon, da den virkeligheten som er forsøkt gjengitt i form av en historie, er blitt fiksjonalisert og påvirket av mer eller mindre bevisste retoriske grep som tilslører gjenfortellingen av de historiske forhold. Slik må det nødvendigvis være, da språk er det mest sentrale hjelpemidlet vi har for å kommunisere med hverandre, men da er det også vårt ansvar å være det bevisst.
At ordenes sammenføyning og bruksmåte var av stor betydning for utfallet av forespørsler og ønsker forstod jeg tidlig. Enten det gjaldt å få være oppe og se Norge Rundt med de voksne, eller bli den stolte eier av en ny He-Man figur. Men først i møtet med Platons dialoger fikk talekunsten et navn og en historie, talen ble likefram en kunst. Retorikk ble et begrep unge studenter omtalte med et visst trykk, enten dette stammet fra ærbødighet, eller skrekkblandet fryd over dens potensielle makt. Makt er sentralt for retorikkens opprinnelse, som et redskap for politikk og rettsvesen. Om hvordan kan uttrykke seg for å oppnå en ønsket effekt. I retorikkens praktiske verden dreier det seg om å begrunne meninger og å utøve skjønn, det som på gresk blir kalt doxa. Doxa handler om hva som tas for gitt av en samfunnsgruppe, det betyr i en tekstanalytisk sammenheng at doxa i stor grad handler om hva som kan utelates fra teksten fordi forfatter og leser i felleskap tar det for gitt. Det som alle blir pålagt å være enige om, den sunne fornuft som de kollektive historiene våre bekrefter og vi ikke skal stille spørsmålstegn ved kreftene bak.
Nå skal i utgangspunktet ikke denne teksten handle om retorikk, men om det samme som retorikk handler om. Om sannsynlighet og troverdighet. Om tid og situasjon. Om rett og galt, og historien om rett og galt, eller snarere historien om den rette eller den gale historie. Litteraturvitenskapens syn på fortellingen, i lys av dens problematiske forhold til den fortidige virkeligheten og doxa, blir da ytterligere problematisk når den blir brukt som representant for fakta. Som i jussen, og i rettssystemet, som i sin historie og metode er en grunnleggende retorisk disiplin.
Tilbake til spørsmålet for en ny innfallsvinkel til det samme felt. Hvorfor studerer jeg så litteraturvitenskap, og hva skal jeg bruke det til? Selvrefleksive spørsmål er det spesifikt vitenskapelige med litteraturvitenskap, skriver Bjerk Hagen i Hva er litteraturvitenskap, og henviser til refleksjon om litteraturens kvaliteter. Literature is everywhere, skriver Paul DeMan i Blindness and Insight, og reflekterer over litteraturens selvreflekterende karakter, særlig når den kommer i opposisjon til selv. (Quotation is a servicable substitute for wit, sa noen andre, noe jeg nok burde ta til etterretning). Litteratur er virkelig over alt. Kanskje ikke i den forstand de Man mente, men i empirisk forstand. Litteraturen omgir oss daglig i vår umiddelbare omkrets, og vi kan gjenkjenne den; i dagligtalen, i ordtakene vi bruker, i sangene vi hører og synger, i fjernsynsprogrammene vi ser, gjennom intertekstuelle referanser i litteraturen vi leser, i sitatene vi lar argumentere for oss, i måten vi betrakter fortiden på, i måten vi forestiller oss fremtiden på og ikke minst kan vi se litteraturen i mytene vi omgir oss med.
Mytene tar mange former og farger, noen av dem har oppnådd djevelens fremste triks; å lure oss til å tro at de ikke er virksomme. De er normalisert og integrert i vår kollektive bevissthet, i vår doxa. Vi vet oftest ikke at de er myter, fordi vi ikke tenker på dem som det, de er skjult i holdningene våre og i måten vi oppfatter virkeligheten på, i vår ideologi. Mytebegrepet har mange bruksområder og oppdelinger, særlig innen teologien, men er her innledningsvis brukt som det greske mythos – fortelling eller fabel. De fleste mennesker har interesse for myter, og fortellinger, som kanskje er to sider av samme sak. Aristoteles mente vi føler velbehag ved etterligning, helst av mennesker i handling. Og det er oftest mennesker i handling mytene omhandler.
Vi finner dem i de fleste land, tilpasset de lokale forhold, oftest med samme funksjon, i større eller mindre grad intendert, å kollektivisere bevisstheten om hvordan ting forholder seg til hverandre, om rett og galt, og å diktere en universal sannhet for holdinger og atferd. Mytene er slik sett befestet i den nasjonale ideologi. Professor Linnebergs kurs i Litteratur og Rett, våren 2003, vekket ytterligere interessen for myten, kulturelle tattforgittheter, respekt og autoritetenes mystiske grunnlag, for å si det med undertittelen til Jaques Derridas bok, Lovens Makt. Ikke minst litteraturens tidlige og grunnleggende behandling av temaer vi oftest forbinder med den juridiske disiplin. Sannhet, rettferdighet og ikke minst retten til å ha rett, og den nåtidige jussens tilsvarende sviktende selvinnsikt i sine bånd til litteraturvitenskapen. Denne interessen lå og vaket i mitt sinn da jeg det påfølgende året bosatte meg i Kina for å sette meg inn i den kinesiske kultur, filosofi og språk. Det slo meg at i deres samfunn i stor grad basert på tidlig nasjonalromantikk for å fortrenge den umiddelbare fortidens traurighet og opphøye den kulturelle storhetstid langt tilbake. Forherligelse av en fortid da samfunnet var basert på sentrale filosofiske skrifter i form av mytifiserte ordtak og sitater fra gamle bøker, som alle som ønsker å mene noe om noe måtte ha lest, som i I Ching (forandringens bok) fra 3000 år f.kr. Denne måten å forholde seg til sin egen tradisjon på, og denne tradisjonens definering av holdinger og rettferdighet basert på anvendelsen av myter, blandet med kommunistpartiets bruk av mytenes kraft for å fremme og legitimere deres budskap og mål, gjorde den innsikten litteraturvitenskapen hadde tilbudt meg veldig aktuell. De idiomatiske ordspråkene er befestet i dagligtalen, og samtidig bekrefter den ideologien som skapte dem, eller har tilpasset dem i sitt bilde. Ordspråkene som danner grunnlaget blir stadig brukt som urefuserbare argumenter i en diskusjon. Man må grave brønnen før man blir tørst, og man skal ikke male ben på slangen, sier de, og ingen kan nekte for det. For historien som kommer forut bekrefter ordtaket, som er konklusjonen, og som i sin tur re-bekrefter historien slik at de tilsynelatende legitimerer hverandre. De er allmenngyldige, doxa, og påvirker menneskenes syn på verden. Her kan litteraturvitenskapen ha noe å tilby. For først gjennom voksende forståelse av strukturene språket om mytene består av, kan vi få innsikt i strukturene de tilslører.
Jeg spøker med min mor etter at huset hennes brant ned for en tid tilbake, om at hun har godt av en brann i blant for å kvitte seg med alt det kulturelle skrotet som hoper seg opp i huset. Slik har kanskje også språket behov for fornyelse med jevne mellomrom. For å kvitte seg meg alt det kulturelle avfallet som tenker for oss.
Roland Barthes svarer ideologi med ideologikritikk i Mytologier, som tar opp nettopp mytene vi omgir oss med og deres påvirkning på mennesket tenkning. Han overskrider det litteraturkritiske ærend med å påpeke mytenes stadige nærvær i alt fra presse, film, seremonier, våre trivielle samtaler og ikke minst vårt rettsvesen. Han påpeker i delen om Dominici eller litteraturens triumf at det ofte forekommer rettssaker som minner oss om at rettsapparatet i rettsprosessen alltid er rede til å tildele oss en psykologi etter mønster av sin egen. Denne psykologien stammer fra den borgerlige litteratur, hevder han videre, og omgir oss i form av doxa. De kulturelle tattforgitthetene. Barthes setter således fokus på fiksjonens forhold til virkeligheten, fiksjonens påvirkning på virkeligheten i praksis.
De franske surrealistene som Camus og Musil fremmet de andres stemme i møtet med et samfunn som fremmedgjorde dem. I Camus Den fremmede, møter vi et rettsystem som det Barthes skriver om, hvor den tiltalte blir frarøvet sitt språk og påført en allmenngyldig mentalitet som han så blir dømt på bakgrunn av. Dette er jo vel å merke et fiksjonelt eksempel oppi det hele, men forekommer dette også i vårt samfunn?
Ja. Ville nok den litterære dekonstruksjonismens talsmenn svare. Som kritisk impuls, og en slags metode, var den og dens opphavsmenn opptatt av individets rett til å være individuelt, språkets stivnede karakter og manglende evne til vise til annet enn språk. Med Paul de Man og Jacques Derrida som de sentrale figurene, med sine filosofiske innfallsvinkler, handler retningen om å sette spørsmålstegn ved det allment gyldige, og å avsløre kulturelt betinget tankeinnhold implisitt i en situasjon, tekst eller tale. Det er aktuelt for oss som mennesker i et samfunn, ettersom vi er omgitt av litteraturen og mytene i vår hverdag. Spesielt i forhold til den institusjonen som i kraft av sin egen autoritet skal stadfeste, ved hjelp av sannsynliggjøring, hva som er sannhet og hva som er usannhet. Vi møter mytene hver morgen i avisene, som nå om dagen med de daglige sidene om NOKAS ranet. Pressen fiksjonaliserer hendelsene forut for og under ranet, ved å gjøre dem til historier, og mystifisere personene involvert ved å direkte påføre dem myter. Vi leser om skyggen, mesterhjernen, skipperen, sleggemannen, den nådeløse utlendingen med rulleblad langt som et ondt år, om stoffmissbrukeren etc. Og vi kjenner disse karakterene fra før. Vi vet hva de tenker, hva som driver dem og hva vi synes om dem Vi kjenner dem fra litteraturen, fra filmen og fra tegneserien. De er fiksjonelle karakterer, eller moderne arketyper. I ytterste konsekvens har vi kanskje allerede gjort oss opp en mening om skyldspørsmålet, uten respekt for situasjonen og individets rett til å være individuell.
Videre vil det bli fortalt flere historier i retten, historier som gjensidig utelukker hverandre. Det blir da opp til retten å avgjøre hva som er den sanne historien, hvilken historie de synes er best, eller hvilken historie som best passer overens med mytene og fiksjonens kausalitet. Fiksjonens egen logikk, hvor det meste har en betydning i forhold til tematikk og motiv anvendes på virkeligheten. Alt betyr noe i fortellingen, ikke alt betyr i virkeligheten. I alle fall ikke enhetlig. Om noen plasserer en kniv i en hylle i en roman, vil den sannsynligvis bli brukt, ellers hadde den ikke blitt nevnt. Om tilsvarende historie er fortalt om hendelsene forut for et mord kan ikke samme logikk anvendes. Søken etter et motiv i en rettssak, spesielt drapssak, søker nødvendigvis tilbake i tid, og kan tolke handlinger som ledd i planlegging og forbrytersk mentalitet. Mennesket er i sin trivielle forutsigbarhet grunnleggende uforutsigbart, og kan ikke måles etter fiksjonens erfaringsmessige standarder.
For å trekke det enda lenger, blir kan det bli som en omvendt mimesis å regne, da virkeligheten etterligner litteraturen og litteraturen etterligner seg selv.
Nå verken tror eller håper jeg at de som sitter i juryen er så til de grader påvirket av pressen, men det er et element og en fallgruve som litteraturvitenskapen kan kaste lys over, i likhet med retorikkens, historiene, språket og fiksjonens rolle i rettens dramaturgi og vårt samfunn for øvrig.
I en domstekst blir virkeligheten retorisk stadfestet, og man blir dømt om det ikke kan bevises at det er rimelig tvil for at man ikke gjorde hva man er anklaget for. Historiene forenes til en, sannheten. Linneberg anvender i Tretten triste essay om krig og litteratur, Mikhail Bakhtins analytiske holdepunkter i møtet med domstalen som tekst og retorisk sjanger. Han bruker Bakhtins polyfonibegrep, heteroglossia – flerstemthet, til å la flere stemmer komme til orde, både i en tekst og gjennom flere historier som skal samles til en. For at dommeren skal kunne avsi en entydig dom, må han fjerne flertydigheten, og da blir det interessant fra et litteraturvitenskapelig ståsted hvordan flertydigheten fjernes, særlig med tanke på språkets flertydighet. Det felles en rekke dommer i retten. En sosial dom over, og i, enhver ytring, en estetisk dom over utsagnets verdi og forhold til virkeligheten og til slutt en juridisk dom. Retorikkens klassiske problemstilling i forholdet mellom språk og sannhet, og litteraturens problemstilling i forholdet mellom språk og virkelighet, møtes med et lydløst brak i rettssalen og dens grunnleggende behov for sannhet om virkeligheten.
Å handle er et vanskelig språk sier Norges kanskje mest siterte mann for tiden, Georg Johannessen, og sikter til den retoriske talehandling. Men å forholde seg til litteratur er også en vanskelig handling, og som forsøkt vist må vi forholde oss til litteratur, for litteraturen forholder seg til oss og vårt samfunn.
Hvorfor jeg studerer litteraturvitenskap? Hva jeg skal bruke det til?
Neste gang dette spørsmålet dukker opp, kan jeg svare, om jeg husker det, at det er fordi jeg tror det er viktig. At jeg kan bruke innsikten den tilbyr til å prøve å la fiskene se vannet, og være bevisst hvordan språket er påvirket av kulturen og litteraturen, og hvordan språket påvirker dem som bruker det og blir utsatt for det. Jeg kan forsøke å anvende den kunnskapen litteraturvitenskap tilbyr på livet og hverdagen.
Eller kanskje baserer jeg bare denne innledende mytekritikken på myten om mytene.. Har jeg glemt at dette bare er en tekst, og slik sett fiksjon.. Spille det noen rolle hva jeg mente med teksten da jeg skrev den? Hvem faen er jeg? Og så sitter vi igjen naken i mørket med faglig og eksistensiell krise, litt suggel i munnviken og bare har lyst å drikke oss flekkedrita og ikke være i stand til å resonere. Jaja, hvorfor ikke, det er jo fredag.
