Friundervisningen?

Unge Andreas ville gå på kurs. Han ønsket å bedre beherske Mandarin kinesisk. Folkeuniversitet kunne tilby ham noen kurs som passet. Han sendte dem en e-post og ønsket svar. Han fikk svar, på e-post. De hadde mottatt spørsmålene hans, og de ville sende ham svar i posten.
Han sendte dem en ny e-post. Han gav uttrykk for forbløffelse og skepsis til byråkratiet. Han vurderte å ringe dem, og fortelle at han kom til å ringe dem senere. De svarte at de ikke kunne se å ha mottatt en henvendelse fra ham. Så fant de den litt senere. De sa de følte seg teite. Han var enig. Han ville bare gå på kurs i Mandarin Kinesisk.

De rådet ham til å begynne på nivå 6. Han sa seg enig. Han møtte opp på designert sted, til designert tid. Det var ingen der. De hadde skrevet feil. De sa de følte seg teite. Han var enig. Han ville bare gå på kurs i Mandarin Kinesisk.

Han møtte opp på ny. Det var mennesker der, eldre mennesker, og en Kineser. Unge Andreas lurte på om han var kommet til riktig sted. Det kunne de bekrefte. Men de kunne også avkrefte. Skriftlig og muntlig nivå 6 var utgått, det var ikke nok mennesker oppmeldt. De kunne bare tilby nivå 14. De var veldig flinke.

De skrev og pratet en stund. Andreas forstod at det også var viktig å kunne spørre om annet enn hvor toalettet var, og om de hadde øl. Han forstod også at det var vesentlig for kommunikasjonen å være i stand til å svare på spørsmål. Han sa farvel. De sa farvel. Han så frem til neste møte. Han undret på hva som hadde tilfalt Mandarin Kinesisk nivå 7, 8, 9, 10, 11, 12 og 13.