Ao Nang

En ny vår for bloggen, etter ett lite år uten nevneverdig aktivitet. Etter tre måneder på reise i indo-kina burde det finnes noen ord som er verdt å skrive.

Jeg har funnet stranden min. Ao Nang i Thailand. Var egentlig bare på vei igjennom, men nå har jeg vært her i ti dager. En fin og søvnig liten landsby, omkring 2000 innbyggere inkludert turister, en nydelig strand, lukten av frisk frukt og den uforklarlige følelsen av trygghet og fortrolighet man finner en sjelden gang. Et slikt sted som farger menneskene, og menneskene farger stedet. En sirkel av tilfredshet som sprer seg utover. Vi kjenner hverandre nå, og jeg hilser til høyre og venstre på vei til lunsj, eller for å lese litt på stranden. Vi smiler til hverandre og ønsker hverandre en god dag og ellers annet min enda særdeles utilstrekkelige thai kan produsere ut av ermet. Og vi mener det.

Jeg kunne skrevet flere ord, men jeg tror det er tilstrekkelig. Kanskje vil følelsen jeg ønsker å formidle strekke seg utover dens digitale bærer og forstørre sirkelen.

Jeg ønsker dere en god dag, og en ny god dag etter den.