fredag, september 22, 2006

Coup d'État


Jeg er i Vietnam. Det vil si, jeg er i sør i Thailand, men det tar litt tid før sjelen innhenter legemet etter nevneverdige geografiske og kulturelle forflytninger. Jeg ankom akkurat i tide til å overvære det pågaende statskuppet. Fascinerende . Det fremstår oftest så overraskende enkelt, som om makten fremdeles er noe håndfast som kan gripes og ikke en ubestemmelig blanding av opinion, velvilje og vane. Som unge frøken Shunashawatatanamanama forklarte meg for noen øyeblikk siden; We don't like Prime Minister Thaksin. so we kick him out. Ok. Det gir en fin innsikt i stabiliteten til et av Asiens mest stabiliserende og stabile demokrati.

Jeg vet ingenting om sammenlignende politikk, men jeg vet litt om politikk, og litt om å sammeligne. Noe sier meg at det ikke faller Sigurd "Sneipen" Frisvold like naturlig å snirkle seg inn feltuniformen, parkere en smårusten CV90 foran stortinget, snuble ned på trappen med megafonen i hende, brølende fragmenter om at øvelse er øvelse, alle mann alle, Stoltenberg er en fjolle og understreke viktigheten av å drikke vann. Trolig flankert av Anne Grethe Strøm-Erichsen med et kjeitete grep rundt AG3en, en for stor hjelm som stadig detter ned foran øynene, mumlende noe om kvinner i forsvaret og Mjelde som stastminister.
Når det er sagt er det eneste militære innslag her i sør (bortsett fra en og annen muslimsk opprører lett gjenkjennelig på den heldekkende drakten og russiske automatvåpen), en og annen brite med kamuflasjefarget shorts og sikkerhetsvakter som vugget på krakken og finpusser kinken i nakken mens de sugler nedover uniformen sin.

Jeg kan med letthet si at jeg har sett underligere ting i gatene her omkring enn tanks. Det er underlig hvor familiære vi er med krig, selv om de fleste av oss aldri har opplevd det. Hvor vi er til å se mennesker dø, selv om de fleste av oss aldri har sett det. Bildekjedenes makt. Det er vel i den sammenheng ikke overraskende at den andre bygningen militæret tok over i Bangkok var den nasjonale tv-stasjonen. Det er opplagt at de var like drittlei kinesiske episke såpeserier som oss andre. De er jo totalt urealistiske, som om ikke kineserene hadde annet å bestille for noen hundre år siden enn å fly hit og dit og kaste lynende spisepinner på hverandre.
Men folket virker fornøyd med at Mr Thaksin har blitt fratatt makten. Det var kanskje på tide å ruske litt opp i en gammel kultur som har gått i dvale. Kanskje det nye styret kan ta ned julepynten som henger året rundt. Jeg mener ikke være blasfemisk, men jeg tror ikke julepynt var så viktig for Buddha som de skal ha det til. Tilbake til røttene; Landet som ga oss siamesiske tvillinger og boksing med sparking har akkumulert i neonfargede taxier, pussy drink beer og pussy write letter show. Isolert sett utvilsomt et unektelig fascinerende konsept, med en god porsjon kulturell relativitet.

La oss generalisere litt: Thailand er et fint sted, og thaier er kjekke. En herlig symbiose av dualismer. Spennende-skremmende,
Ulåste dører, sitrongress mellom tennene, elvebåt taxier, gullbelagte tak, kaffe med sjokoladearoma, jenter som får piercet tungen og venninder som spyr av skrekk og overraskelse, gutter som i frihetsrus får dreadset håret mens de fulle kompisene kliner med de fine damene, midliertidig uoppmerksomme på de testosteronforstørrede adamseplene. Glisende thaier, skulende arabere, solbrente briter og orangekledde buddhistmunker som lurer på hvem faen denne Kung Fu er som alle engelskmenne spør om de kjenner.
Når det hele koker ned til kål, smaker alt sammen kokosmelk. Jeg liker kokosmelk.

Integrasjon er nøkkelordet. Her har de integrert som faen i åresvis. Kulturer, nasjonaliteter og legninger. Masse spennende kombinasjoner på det sistnevnte. Gutter som liker jenter har blitt noe av en kuriositet. Integrasjonen av kinesere har pågått lenge, men ikke gått like knirkefritt ettersom de små luringene er like ærgjerrige på å bevare sin kulturelle identitet, som islendingene er på å bevare gammelnorsk, og min mor er på å bevare gammelost. Det faktum at den avsatte statsministeren tilhører denne gruppen, den kinesiske altså, gjør at de har kommet til et veiskille hva nasjonal identitet angår.

Theravada buddhismen har blitt integrert så vellykket i millenium metropolen at kunsten å spytte/skyte/presse en ping pong ball med størst mulig presisjon og momentum ut av vaginaen overskygger tidvis de Neiognei, der ble jeg blasfemisk igjen. Dog, om blasfemistisk hadde vært en legning hadde den utvilsomt vært å finne her. Når sant skal sies, og den skal det jo, er jeg full av respekt for de buddhistiske verdier, harmoni og karma, masse pekefingre å tenke på. Noe underlig er det jo at Buddhas viktigste læresetning om at han var en lærer, ikke en Gud, ikke tillegges særlig tyngde og avgudsikoner dyrkes som guddommer. Men det viser vel menneskets behov for visuelle idoler, og kan forklare om ikke forsvare tv2s betydelige seertall båret fram av tenåringer som synger. Ikke utenkelig at Schibsted har en finger med i Buddhismen også. Men statuer kan de forme. Med kreative innslag som sleeping buddha, standing buddha, kneeling buddha, standing on one leg and touching his nose buddha etc.

Vel. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive noen ord om albinogekkoer og Vietnamesiske spisevaner men ble fanget i sirkelen av tautologier, så det får bli en annen gang.
Grillet hai er på menyen.

Kap un Kap

Ingen kommentarer: