Når hodet blir tungt og fremsikten kort, når lyset forsvinner og erstattet av sort - når håpet går bort. Når meninger gjemmes bort under dekke, når det er for mye å rekke, men vanskelig å få gjort. Når de beste alltid går først bort. Når furene vokser og hudene slipper, når øynene glipper og smilet blir minner og tanker om fremtidens latter forsvinner. Når hjertene stivner og øynene skriker, når tanker må skjules bak ryggende viker, når sannheter spriker og ledere sviker. Når du lengter etter noe nytt, noe gammelt som var men som du ble snytt, når skjebnene bruser og never er knytt. Når skålen blir snudd og gnisten blir tent, når linen blir spent, når folket er brent og mennesker kjemper mot ufordekt sinne. Når livet må vinne. Når våpnene bestemmer hva som betyr, bak maskiner og farger og veltrente dyr - og stålrør som spyr.
Da finnes du bak det innerste inne, bak et nettverk av låser som kun tanken kan finne, og kun tillit kan sprenge - ved hver tråd som blir aske har vi ventet for lenge. Bak en stemme som viste og en rygg som var rak, bak en mann som har falt, og en røst som ble svak. Bak et skrikende hull der trygghet var rommet, som nervene husker og forakter dets tomhet. Der er du, de trofastes venn, med et hvisken om trygghet og latter igjen. Viljer av stål og viljer av kvae, som kverner og maler, venner som taler, lyden av fremtid uten frykt for befaler.
Du trenger hjelp til å bygge en bro, at det er noen som tør, at det er noen spør, at det er noen åpner en dør som har vært åpnet hundre ganger før, men ser noe nytt - vær stille og lytt. For stemmene bærer og verden har øyner, som ikke har tid til diktatorens løgner. Sammen mot krigsmakt, grønt på geledd, fryktløs men redd, kokende blod bak ansikt av jade, en fredfylt fasade, du er ikke som dem - du er dekket av rødt, de har murer og våpen, du har bølger av kjøtt.
Barn av Burma som kjenner sin tid, de vet deres kall, noe som ikke kan måles i tall, noe som ikke kan måles i tønner, noen som ikke vil ha deres brønner, noen som ikke tar deres sønner. Du trenger en sjanse, du trenger en pause, at stemmer får feste og at noen er rause. At tankene samles og frykten får fri ,Aung San Suu Kyi. Tid for å handle, tid for å gi, tid for at andre også blir vi.
Da finnes du bak det innerste inne, bak et nettverk av låser som kun tanken kan finne, og kun tillit kan sprenge - ved hver tråd som blir aske har vi ventet for lenge. Bak en stemme som viste og en rygg som var rak, bak en mann som har falt, og en røst som ble svak. Bak et skrikende hull der trygghet var rommet, som nervene husker og forakter dets tomhet. Der er du, de trofastes venn, med et hvisken om trygghet og latter igjen. Viljer av stål og viljer av kvae, som kverner og maler, venner som taler, lyden av fremtid uten frykt for befaler.
Du trenger hjelp til å bygge en bro, at det er noen som tør, at det er noen spør, at det er noen åpner en dør som har vært åpnet hundre ganger før, men ser noe nytt - vær stille og lytt. For stemmene bærer og verden har øyner, som ikke har tid til diktatorens løgner. Sammen mot krigsmakt, grønt på geledd, fryktløs men redd, kokende blod bak ansikt av jade, en fredfylt fasade, du er ikke som dem - du er dekket av rødt, de har murer og våpen, du har bølger av kjøtt.
Barn av Burma som kjenner sin tid, de vet deres kall, noe som ikke kan måles i tall, noe som ikke kan måles i tønner, noen som ikke vil ha deres brønner, noen som ikke tar deres sønner. Du trenger en sjanse, du trenger en pause, at stemmer får feste og at noen er rause. At tankene samles og frykten får fri ,Aung San Suu Kyi. Tid for å handle, tid for å gi, tid for at andre også blir vi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar