Lyden av London

Dum du di dum du di dum dum dum dum dum di da da da -
Dirty old riiver, must you keep rolling, flowing intoo the night
People so busy, makes me feel dizzy, taxi light shines so briight

Jeg sitter ved Themsens bredder, ved Waterloo bridge, og lar Kinks ungdomsminner velte ut av i-poden og skylle over meg. Vel er den brun og skitten, men det er visst slik den er og skal være. En eldgammel brun aorta som skvulper vennlig, renner avsted og viser at tiden aldri står stille.

---------- Fire timer tidligere, litt nord og innover-------------

UtkantenLondon er som på tv. En urovekkende oppdagelse for en som alltid har trodd at muggfargene som preger alle BBC produksjoner er et resultat av et nostalgisk forhold til foreldet opptaksutstyr. Men slik ser det altså ut. Lange rekker av toetasjers murhus, hvite, grå og rødbrune, så langt sikten rekker. Ofte med dagligvareforretninger, bistroer og mer eller mindre udefinerbare foretak i første etasje. Det er ikke luft mellom husene, de henger sammen som en lang mur, med boliger i. Jeg kan ikke begripe hvordan den engelske ungdommen skal kunne smette rundt et gatehjørne eller søke tilflukt i en hekk mellom eiendommene etter epleslang eller andre fantestreker, når gatene bare rekker og rekker. Det blir således forståelig at britiske ungdommer tygger amfetamin som om de fikk betalt for det, når de må løpe to kilometer oppover gaten for å komme seg i sikkerhet rundt nærmeste gatehjørne.

Mye er forandret siden en liten gutt satt på trappen og ventet på melkemannen. Fish & Chips er erstattet av Fried Chicken, de gamle britiske mennene med tweedjakke og tobakksgulnet bart (som ble byttet ut til fordel for indere - som jobbet hardt og høstet fruktene og flyttet til bedre strøk), er byttet ut til fordel for mørkere varianter fra lenger sør i verden, som tilsynelatende har store vanskeligheter med å finne seg klær som ikke er for store. Dobbeldekkerbussene er oppgradert og haster hit og dit i et velsmurt system av mennesker i bevegelse. Det lukter gammelt i utkantlondon. Alt lukter gammelt. Kanskje som følge av sur nedbør fra en tid man ikke kunne se himmelen over byen for all røyken som kull og vedfyringen førte med seg. Puben lukter også gammelt. Her får man servert egg, bønner i tomatsaus, en krydret pølse og toast. Ønsker man te uten melk må man argumentere for det, og være på konstant alert da det står mennesker med små melkekanner over alt, parat til å helle alt de er god for i teen din. Menneskene i London snakker med hverandre. Det var nok noe de begynte med under krigen da mesteparten av det elektroniske kommunikasjonsutstyret etter hvert var ute av drift, og sannsynligvis har bevart sansen for siden. Oftest benytter de seg av et lekent og krydret språk, hvor alle setningene er avsluttet med et kosenavn eller en tittel på vedkommende man henvender seg til. Henholdsvis sweetheart, darling, mate, govenor, eller boss. Det hele foregår i en lett tone, men bak dette lystige og tilsynelatende påtatte altruistiske ytre får man fornemmelse av en alvorstung side - som om alle menneskene deler en mørk hemmelighet som de bærer rundt på, eller en kollektiv enighet om at alt egentlig er et helvete. Kanskje det er derfor alt lukter så gammelt. Det fine med menneskene i London, annet enn at de snakker med hverandre, er at de snakker engelsk. Det er forfriskende å være i et annet land enn sitt eget, og likevel være i stand til å oppfatte hva de rundt deg samtaler om. Da får man med seg mye man ellers ville forblitt uberørt av; som det eldre paret med krokete rygger som stod utenfor en Lebanese Restaurant, hvorpå den eldre herren blir stram i masken og forteller sin partner at - Im not eating at a lesbian restaurant.

London sentrum er et mektig og storslagent sted, fylt av grå murhus som ubeskjedent mesker seg i søyler, friser, gavler og arkitraver. Heldigvis har de her valgt å ha luft mellom bygningene, som rommer mengder av mennesker i alle slags størrelser, farger og fasonger, som snirkler og velter seg frem, slik de bør i en metropol med respekt for seg selv. Politimenn spankulerer rundt inni de karakteristiske fjollete hjelmene sine, ikke fullt så snedige gule overtrekksvester, men med tilsvarende fryktinngytende automatvåpen, som vitnesbyrd om storbyens frykt for sine egne - som aldri helt ble deres egne. En observasjon som blir ytterligere understreket av den konstante susen fra helikoptrene som hvileløst sirkulerer over bygg av betyding, og som blander seg med lyden av sekkepipe og afrikanske trommer som blir fremfør som om det stod om livet,, og kjemper om fotgjengernes oppmerksomhet, tilsynelatende uvitende om at de dominerer totalt forskjellige frekvenser. Det er Lyden av London. Og husk; skal du krysse gaten, så se til høyre. Ved alt som er hellig, se til høyre.

Jeg skal ta en buss mot Westminister, og går inn på den første som stopper. Menneskemasser skaper kaos foran sjåføren, og i kraft av jeg tross alt er i besittelse av et endags reisepass, går jeg korteste vei opp i annen etasje og setter meg godt til rette, flankert av en eldre herre som brummer storslått. Først nå oppdager jeg at bussen er fylt til randen med utelukkende eldre turister som alle har ørene fulle av øretelefoner som kommer ut av veggene og som storøyd blir guidet rundt i byen. Jeg gjør det eneste riktige i en slik situasjon, og fisker frem mine egne høretelefoner fra vesken, plugger dem inn i veggen. Noen undrende blikk over min tilstedeværelse blir raskt overmannet av den intense stemmen i øret, og slik reiser vi avsted gjennom Londons gater og tid, mens vi unisont gisper begeistret av henrykkelse ved passende anledninger. Etter en tid takker jeg for meg og går til sjåførens forbauselse av bussen ved Waterloo bridge, hvor jeg finner en benk.

Millions of people swarming like flies round waterloo underground But terry and julie cross over the river, Where they feel safe and sound And they doont need no frieends

Jeg er ikke helt der, og jeg trenger venner, så jeg avtaler å møte en kamerat i Holdborn. Jeg er tidlig ute og setter meg ned på et folketomt busstopp for å lese om siste nytt i engelske forhold. Busstoppet begynner raskt å fylles med mennesker som i starten kikker på meg før de nølende stiller seg opp. Flere kommer til, og det blir etter hvert trangt om plassen. Jeg er dypt inne i en skildring om hvordan Paul McCartney stoppet for å kjøpe en kopp kaffe på vei hjem fra skilsmisseforhandlingene sine, da en lettere beruset mann som ser ut til å ha vært ute alle vinternettene før kommer bort til meg og kan fortelle meg høylydt at vi er en gjeng med fjompenisser som venter ved et busstopp som ikke er i bruk, og retter min oppmerksomhet mot skiltet som bekrefter det. Det murres lavt og anklagende blant de ventende når de kan overhøre meg fortelle mannen at jeg er fullstendig klar over skiltet, og at jeg simpelthen sitter og leser avisen mens jeg venter på en kamerat, hvorpå de ventende demonstrativt haster avsted mot neste stopp mens de gjør sitt ytterste for å kaste strenge og oppgitte blikk vilt rundt seg.

Kvelden blir så til natt. Jeg ser foreløpig ingen grunn til å øve meg til å bli begeistret for engelsk Ale, og det er forøvrig ikke et eneste hvitt menneske å se i Wightman Road. Menneskene på undergrunnsbanen humper i takt og er i likhet med meg ferdig med dagen.

As long as they gaze on waterloo sunset, They are in paradiise