Raving i Roma

Den eternale by. En gang verdens maktsentrum og et sted mange veier ledet til. Nå et museum for gamle steiner fra alle verdens hjørner. Rammet inn av katolske kirker og omsluttet av velkledde espressojunkier som raver rundt for å slå i hjel tiden frem mot sin neste fiks. Men det er fine steiner, satt veldig pent oppå hverandre og romerne nøler ikke med å vise dem frem til alle som vil se. Sprekkferdige av stolthet over deres landsfedre, steinbyggerne.

ROMAS HISTORIE FRITT ETTER HUKOMMELSEN;
Legenden forteller at Roma ble grunnlagt av tvillingene Remus og Romulus noen 700 år før verdens mest kjente snekker åpnet øynene litt lenger øst og nedover. De var slektninger av Aeneas av Troja og ble reddet av en barmhjertig tjener som sendte dem av sted i en kurv nedover elven Tiber. Hvor de etter en stund ble de reddet i land av en elvegud og tatt hånd om av en ulv som lot dem suge på brystene sine. En hakkespett bidro også betydelig, men han får sjelden den æren han fortjener. De vokste opp og likte godt å gå på do sammen, da fikk de snakket ordentlig ut om ting. Omsider ble de uvenner og Remus ble slått ihjel av Romulus som tidlig innså at den nye byen måtte hete Roma etter ham, ikke Rema etter broren, det ville bare bli for dumt. En blanding av Jødisk avstamningsmytologi særlig representert ved historiene om Moses, Isaks tvillinggutter Esau og Jacob, Disneys Mowgli og Hakke Hakkespett. Men dette var naturligvis lenge før åndsloven trådte i kraft, så det fikk ikke noe rettslig etterspill. Oppmuntrer av dette fortsatte de unge Romerne sin kulturelle shopping. Særlig i Grekenland, hvor de rasket med seg arkitektur og religion. Så etter å ha byttet navn på noen guder og krysset fingrene for at ingen ville merke noe, kunne annekteringen, veibyggingen, badingen og gruppeavførelsen begynne for alvor.

Roma i dag er et fint sted hvor entusiastiske og velkledde mennesker i mørke skinnsko forsøker å unngå å bli truffet av scooterne som feier gjennom gatene. En by drevet av grillede paninier, doble espressoer, fersk mozarella, pasta i kreative former og vellagrede salte skinker. Iskremen gjør deg til en gravid kvinne og piazzaene til et eneste stort øye. Parkeringskulturen er forfriskende skandaløs, man kan nyte øl på kinoene og alle kjører vespa hele dagen. Ikke hele dagen vel? Jo, hele dagen. 

Romerne sier ustanselig eeeh.. til hverandre, som om de forsøker å overbevise andre til å være enige med dem. Eeehen viser seg å ha en rekke betydninger avhengig av intonasjon og situasjon.
- Var det god mat ehh..? Ehhh?
- Joda, eh.., eeeh!

Når den første eehen er unnagjort og situasjonen etablert, kan samtalen senere opptas utelukkende ved hjelp av eeh. Kelneren kan eksempelvis sneie innom bordet og spørre; Eeh? Eeeeeh? 

Romerne går i rute mellom kaffebarene, hvor oppreist ved bardisken styrter sine potente kaffer i små shotglass. Der står de med sine fine skinnsko, sine tette øyenbryn og små neser og sier eeeh til hverandre. En fin detalj på disse stedene er at man på toalettene ofte styrer vannet i vasken med en fotpedal. Det er gøy, men det er en lokal skikk å tisse på gaten, så det bør man naturligvis også forsøke. 

Det er forøvrig mange som liker å sove ute under åpen himmel eller i pappbokser. Sannsynligvis fordi de leier ut sine leiligheter til de mange amerikanerne i byen. Tvers over gaten fra min residens holder en hyggelig skjeggete man hus i en døråpning. Han har for vane å skrike til forbipasserende. Allerede ved vårt første møte stod det klart for ham at jeg ikke var av lokal avstamning, så han tok høyde for det og gav seg til å telle til fem på engelsk før han kastet seg ut i et tannløst glise. Jeg syntes det var riktig pent av ham, så til gjengjeld lærte jeg meg å telle til fem på italiensk. Så når vi nå møter hverandre, noe vi gjør stort sett hver dag, så teller vi til fem for hverandre før vi går hver til vårt.

I Roma kaller de italienske restauranter bare for restauranter, og kontanter er stadig det foretrukne betalingsmiddel. Hvor de får dem fra er et mysterium. Det er ikke et alternativ å betale med kort på spisesteder, så man må pent sørge for å ha lommeboken full til enhver tid, eller utsette seg for potensielt ydmykende opplevelser.

Man kan eksempelvis gå ned en steintrapp fra gaten som åpner seg til et sånt hvitt murpusset rom med små trebord med hvit- og rødrutede duker type sted. Med sånne kelnere som hoier og herjer ustanselig, oppmuntret av hverandre og den britiske jenten som syntes de var så festlige den gangen for noen år siden, og naturligvis en korpulent kokk med tomatsaus på forkleet som lager kjøttbollemiddager til hunder i bakgården og synger for dem når de kommer på date. Man kan bestille lasagne og få presentert en rosa, bløt og utflytende emulsjon som øynene umiddelbart kjølner til, men som ganen like snart kommer overens med. Etter endt måltid kan man be om regningen, bare for å oppdage at man ikke bærer med seg mer enn noen skarve mynter, og man kan la seg oppslukes av den forestående ydmykelsens kjølige omfavnelse. Man kan vurdere alternativene sine, besiktige rømningsveiene, og omsider velge å informere kelneren sin om situasjonen, hvorpå han kan respondere ved å påkalle alles oppmerksomhet og videreformidle det hele til de øvrige gjestenes spontane forlystelse. Noen kan snu seg mot deg og glise mens de tygger, andre kan velge å riste litt på hodet i din retning mens de tenker unevnelige tanker om deg og din økonomiske situasjon. Så kan man til sist få inntrykk av at ordet er sitt og fiske frem to av de mest brukte italienske ordene man har lært, og si dem to ganger etter hverandre, slik man har hørt italienerne gjøre.

- Scuzi scuzi, kan man si, og vifte litt med armene. Så følge opp med - Prego Prego, og strekke fram armen og løsne klokken for å presentere den for servitøren.
Så kan alle le litt, og si noe de fleste av dem forstår, før man ser sitt snitt til å trekke seg tilbake. Neste dag kan man eventuelt spise på et sted hvor kelnerne kan holde kjeft i fem sekunder, og sørge for å ha lommene fulle av kontanter.

Det er stadig brød og sirkus som er hovedtanken i italiensk politikk. Brød er de gode på, og sirkuset har flyttet ut av Colosseum og inn i fotballarenaene. Sirkusmester Berlusconi svinger pisken og forlater motstanderne i hans vake med bare og sviende rumper. 

Det er mange katolske prester som lusker rundt i gatene i Katolisismens solarpleksus. Det er så mange at det ikke finnes bruk for dem i de noen ni hundre kirkene som dominerer bybildet. Så de ser sitt snitt til å trekke ut på gaten i full seremoniell utrustning for å velsigne kjøretøy og andre transportmidler. Der står de og vifter med røkelsene sine og påkaller Gudens oppmerksomhet mot den mørkeblå Toyota Jarisen. Og pålegger ham å velsigne den og frigi føreren for alt ansvar. Som om han ikke har annet å bestille. Etter de mange bulkene å dømme har Gud uansett ikke noe imot at bilene kysser hverandre litt.

De mange tv-kanalene i Italia har gått inn for tv-shop looken og alle skuespillerne fra Hollywood har lært seg flytende italiensk for anledningen. Programlederne er alle voksne menn som roper mens de haster rundt i studio, tilsynelatende ute av stand til å begripe mikrofonens evne til å forsterke lydene de lager. Programmene består oftest av et mannspanel som akkompagnerer programlederen ved å hyle og bære seg og vekselvis være hysteriske eller sure, og naturligvis en pen kvinne som tar imot telefoner og får si noen ord mot slutten.

De romerske mennene plystrer faktisk på kvinnene de liker. Vel er det uvant for en som vokste opp i Gro Harlems Norge og kan umiddelbart fremstå som vulgært. Men det viser seg at de er meget selektive i sine bifall og plystringen kan faktisk fungere som en katalysator for kurtiseringsprosessen, naturligvis på hunnens premisser, og fremstår som en kur for nordboerens tendens til å gå seg vill i grøten. Jeg har enda ikke fått meg til å forsøke. Det tar litt tid å overstyre indoktrineringen.

Det visuelle Roma er en nytelse og en hyllest til det kreative mennesket. Byen er gjennomtrukket av kultur, med en så etablert estetisk kjerne at om man hadde forsøkt å reiser noe tilsvarende rådhuset i Bergen så hadde alle ledd høyt og lenge, klasket seg på lårene, dunket hverandre på ryggene og antageligvis sagt en del eeh... Palantinhøyden og Villa Borghese er kult, Colosseum og piazza Navona er kulere, St. Andreas Katedral og Pantheon er kulest og Katakombene og Vatikanet med St. Peters basilika og pavenes tidligere appartementer med de tilhørende museer og kapeller er så kult at det kan gjøre litt vondt.

OG SÅ EN HISTORIE;
Å spørre tilfeldige romere om retningsbeskrivelser mot en sagnomsust nattklubb kan fremstå som en god ide. Men det viser seg at romerne ikke er fremmed for å sende deg avsted mot bussnettets mørkeste avkroker snarere enn å innrømme sine utilstrekkeligheter som transportkoordinatorer. Jeg som hittil har trodd at det var et asiatisk særtrekk å være villige til å lyge på seg lokalkjennskap til steder de aldri har hørt om, for å ikke miste ansikt. (En asiat som sier at han ikke vet veien, er den mest uselviske personen du kan møte, og du gjør rett i å invitere ham med dit du skal.)

 Heldigvis er bussen i Roma gratis. Det må man anta. Jeg har i alle fall ikke funnet ut hvor billettene kommer fra. Det hviskes om automater og skinnende nye billetter, om valideringsmaskiner og datostempler, men jeg kan ikke få det til å stemme. Jeg har i alle fall kjørt buss hemningsløst i besteparten av tre uker uten å ha sett snurten av en billett. Det viktige er å entre bussen som om man virkelig mener det, som om man ikke leker busstur, og etterligne den romerske looken ved å avstå fra entusiasme, uavhengig av hvor mange velstablede steiner man passerer.

Men altså, om man nå engang har havnet i et søvnig residensområde på nattestid, langt fra den opprinnelige destinasjonen, så kan man treffe på noen trivelige renholdsarbeidere, som etter en innledende samtale om renholdsbransjens paradokser insisterer på å kjøre deg resten av veien. Du kan tilby deg å holde spaden, støtte bøtten og beundre feiing av høy klasse, før du befinner deg i forsetet av en stor grønn bossbil, godt klemt mellom to varme signalgule kjeledresser. Nok en gang på vei mot det ukjente, men denne gangen med stil. Sidene av den skittengrønne bossbilden er prydet med graffiti og innsiden er smakfullt dekorert med fargerike og obskøne klistremerker. Mens utkantroma farer forbi kan dere benytte tiden til å fjerne litt råtten banan fra hverandres bukseben og understreke for hverandre betydningen av rene gater.
- Joda, vi har rene gater i Bergen også. Men vi har dessverre giardiabæsj i drikkevannet.
- Bæsj i drikkevannet eh?
- Ja.

Etter utveksling av kontaktinformasjon kan føreren i god romersk stil skrense opp på fortauskanten, hvor du kan stige ut av bossbilen og ned på det opplyste inngangspartiet rett foran den populære nattklubben. Etter du har vinket farvel til dine nye venner kan du snu deg mot de dresskledde dørvaktene som gjør så store øyne de klarer mens de synkront slapper av i kjevemusklene og lar de store kroppene sine stenge for den lange buktende køen, som plutselig har blitt stille. Du kan bli stående noen sekunder og innse at du har kommet til riktig sted og at du har med kontanter. Så mens armanidressenes kognitive evner er presset til bristepunket, kan du benytte anledningen til å stige mot dem, hilse pent, - Hallao, Hallao, og stige forbi inn i evigheten.

Lyden av London

Dum du di dum du di dum dum dum dum dum di da da da -
Dirty old riiver, must you keep rolling, flowing intoo the night
People so busy, makes me feel dizzy, taxi light shines so briight

Jeg sitter ved Themsens bredder, ved Waterloo bridge, og lar Kinks ungdomsminner velte ut av i-poden og skylle over meg. Vel er den brun og skitten, men det er visst slik den er og skal være. En eldgammel brun aorta som skvulper vennlig, renner avsted og viser at tiden aldri står stille.

---------- Fire timer tidligere, litt nord og innover-------------

UtkantenLondon er som på tv. En urovekkende oppdagelse for en som alltid har trodd at muggfargene som preger alle BBC produksjoner er et resultat av et nostalgisk forhold til foreldet opptaksutstyr. Men slik ser det altså ut. Lange rekker av toetasjers murhus, hvite, grå og rødbrune, så langt sikten rekker. Ofte med dagligvareforretninger, bistroer og mer eller mindre udefinerbare foretak i første etasje. Det er ikke luft mellom husene, de henger sammen som en lang mur, med boliger i. Jeg kan ikke begripe hvordan den engelske ungdommen skal kunne smette rundt et gatehjørne eller søke tilflukt i en hekk mellom eiendommene etter epleslang eller andre fantestreker, når gatene bare rekker og rekker. Det blir således forståelig at britiske ungdommer tygger amfetamin som om de fikk betalt for det, når de må løpe to kilometer oppover gaten for å komme seg i sikkerhet rundt nærmeste gatehjørne.

Mye er forandret siden en liten gutt satt på trappen og ventet på melkemannen. Fish & Chips er erstattet av Fried Chicken, de gamle britiske mennene med tweedjakke og tobakksgulnet bart (som ble byttet ut til fordel for indere - som jobbet hardt og høstet fruktene og flyttet til bedre strøk), er byttet ut til fordel for mørkere varianter fra lenger sør i verden, som tilsynelatende har store vanskeligheter med å finne seg klær som ikke er for store. Dobbeldekkerbussene er oppgradert og haster hit og dit i et velsmurt system av mennesker i bevegelse. Det lukter gammelt i utkantlondon. Alt lukter gammelt. Kanskje som følge av sur nedbør fra en tid man ikke kunne se himmelen over byen for all røyken som kull og vedfyringen førte med seg. Puben lukter også gammelt. Her får man servert egg, bønner i tomatsaus, en krydret pølse og toast. Ønsker man te uten melk må man argumentere for det, og være på konstant alert da det står mennesker med små melkekanner over alt, parat til å helle alt de er god for i teen din. Menneskene i London snakker med hverandre. Det var nok noe de begynte med under krigen da mesteparten av det elektroniske kommunikasjonsutstyret etter hvert var ute av drift, og sannsynligvis har bevart sansen for siden. Oftest benytter de seg av et lekent og krydret språk, hvor alle setningene er avsluttet med et kosenavn eller en tittel på vedkommende man henvender seg til. Henholdsvis sweetheart, darling, mate, govenor, eller boss. Det hele foregår i en lett tone, men bak dette lystige og tilsynelatende påtatte altruistiske ytre får man fornemmelse av en alvorstung side - som om alle menneskene deler en mørk hemmelighet som de bærer rundt på, eller en kollektiv enighet om at alt egentlig er et helvete. Kanskje det er derfor alt lukter så gammelt. Det fine med menneskene i London, annet enn at de snakker med hverandre, er at de snakker engelsk. Det er forfriskende å være i et annet land enn sitt eget, og likevel være i stand til å oppfatte hva de rundt deg samtaler om. Da får man med seg mye man ellers ville forblitt uberørt av; som det eldre paret med krokete rygger som stod utenfor en Lebanese Restaurant, hvorpå den eldre herren blir stram i masken og forteller sin partner at - Im not eating at a lesbian restaurant.

London sentrum er et mektig og storslagent sted, fylt av grå murhus som ubeskjedent mesker seg i søyler, friser, gavler og arkitraver. Heldigvis har de her valgt å ha luft mellom bygningene, som rommer mengder av mennesker i alle slags størrelser, farger og fasonger, som snirkler og velter seg frem, slik de bør i en metropol med respekt for seg selv. Politimenn spankulerer rundt inni de karakteristiske fjollete hjelmene sine, ikke fullt så snedige gule overtrekksvester, men med tilsvarende fryktinngytende automatvåpen, som vitnesbyrd om storbyens frykt for sine egne - som aldri helt ble deres egne. En observasjon som blir ytterligere understreket av den konstante susen fra helikoptrene som hvileløst sirkulerer over bygg av betyding, og som blander seg med lyden av sekkepipe og afrikanske trommer som blir fremfør som om det stod om livet,, og kjemper om fotgjengernes oppmerksomhet, tilsynelatende uvitende om at de dominerer totalt forskjellige frekvenser. Det er Lyden av London. Og husk; skal du krysse gaten, så se til høyre. Ved alt som er hellig, se til høyre.

Jeg skal ta en buss mot Westminister, og går inn på den første som stopper. Menneskemasser skaper kaos foran sjåføren, og i kraft av jeg tross alt er i besittelse av et endags reisepass, går jeg korteste vei opp i annen etasje og setter meg godt til rette, flankert av en eldre herre som brummer storslått. Først nå oppdager jeg at bussen er fylt til randen med utelukkende eldre turister som alle har ørene fulle av øretelefoner som kommer ut av veggene og som storøyd blir guidet rundt i byen. Jeg gjør det eneste riktige i en slik situasjon, og fisker frem mine egne høretelefoner fra vesken, plugger dem inn i veggen. Noen undrende blikk over min tilstedeværelse blir raskt overmannet av den intense stemmen i øret, og slik reiser vi avsted gjennom Londons gater og tid, mens vi unisont gisper begeistret av henrykkelse ved passende anledninger. Etter en tid takker jeg for meg og går til sjåførens forbauselse av bussen ved Waterloo bridge, hvor jeg finner en benk.

Millions of people swarming like flies round waterloo underground But terry and julie cross over the river, Where they feel safe and sound And they doont need no frieends

Jeg er ikke helt der, og jeg trenger venner, så jeg avtaler å møte en kamerat i Holdborn. Jeg er tidlig ute og setter meg ned på et folketomt busstopp for å lese om siste nytt i engelske forhold. Busstoppet begynner raskt å fylles med mennesker som i starten kikker på meg før de nølende stiller seg opp. Flere kommer til, og det blir etter hvert trangt om plassen. Jeg er dypt inne i en skildring om hvordan Paul McCartney stoppet for å kjøpe en kopp kaffe på vei hjem fra skilsmisseforhandlingene sine, da en lettere beruset mann som ser ut til å ha vært ute alle vinternettene før kommer bort til meg og kan fortelle meg høylydt at vi er en gjeng med fjompenisser som venter ved et busstopp som ikke er i bruk, og retter min oppmerksomhet mot skiltet som bekrefter det. Det murres lavt og anklagende blant de ventende når de kan overhøre meg fortelle mannen at jeg er fullstendig klar over skiltet, og at jeg simpelthen sitter og leser avisen mens jeg venter på en kamerat, hvorpå de ventende demonstrativt haster avsted mot neste stopp mens de gjør sitt ytterste for å kaste strenge og oppgitte blikk vilt rundt seg.

Kvelden blir så til natt. Jeg ser foreløpig ingen grunn til å øve meg til å bli begeistret for engelsk Ale, og det er forøvrig ikke et eneste hvitt menneske å se i Wightman Road. Menneskene på undergrunnsbanen humper i takt og er i likhet med meg ferdig med dagen.

As long as they gaze on waterloo sunset, They are in paradiise

Burma i Bevegelse!

Når hodet blir tungt og fremsikten kort, når lyset forsvinner og erstattet av sort - når håpet går bort. Når meninger gjemmes bort under dekke, når det er for mye å rekke, men vanskelig å få gjort. Når de beste alltid går først bort. Når furene vokser og hudene slipper, når øynene glipper og smilet blir minner og tanker om fremtidens latter forsvinner. Når hjertene stivner og øynene skriker, når tanker må skjules bak ryggende viker, når sannheter spriker og ledere sviker. Når du lengter etter noe nytt, noe gammelt som var men som du ble snytt, når skjebnene bruser og never er knytt. Når skålen blir snudd og gnisten blir tent, når linen blir spent, når folket er brent og mennesker kjemper mot ufordekt sinne. Når livet må vinne. Når våpnene bestemmer hva som betyr, bak maskiner og farger og veltrente dyr - og stålrør som spyr.

Da finnes du bak det innerste inne, bak et nettverk av låser som kun tanken kan finne, og kun tillit kan sprenge - ved hver tråd som blir aske har vi ventet for lenge. Bak en stemme som viste og en rygg som var rak, bak en mann som har falt, og en røst som ble svak. Bak et skrikende hull der trygghet var rommet, som nervene husker og forakter dets tomhet. Der er du, de trofastes venn, med et hvisken om trygghet og latter igjen. Viljer av stål og viljer av kvae, som kverner og maler, venner som taler, lyden av fremtid uten frykt for befaler.

Du trenger hjelp til å bygge en bro, at det er noen som tør, at det er noen spør, at det er noen åpner en dør som har vært åpnet hundre ganger før, men ser noe nytt - vær stille og lytt. For stemmene bærer og verden har øyner, som ikke har tid til diktatorens løgner. Sammen mot krigsmakt, grønt på geledd, fryktløs men redd, kokende blod bak ansikt av jade, en fredfylt fasade, du er ikke som dem - du er dekket av rødt, de har murer og våpen, du har bølger av kjøtt.

Barn av Burma som kjenner sin tid, de vet deres kall, noe som ikke kan måles i tall, noe som ikke kan måles i tønner, noen som ikke vil ha deres brønner, noen som ikke tar deres sønner. Du trenger en sjanse, du trenger en pause, at stemmer får feste og at noen er rause. At tankene samles og frykten får fri ,Aung San Suu Kyi. Tid for å handle, tid for å gi, tid for at andre også blir vi.

En spade

En av politikernaboene til ungdomshuset i København er intervjuet i BT i dag;
- Hvorfor skal det være et ungdomshus i København?
- Fordi de unge er der. Man kan ikke bare sette dem alle i fengsel for resten av ungdomstiden deres.

Det er altså alternativene. Ungdomshus eller fengsel. Hva skjedde med idrett og grøftefylla? I mine glansdager trengte vi ikke engang et sted å være inne, bare et sted å være utenfor.I Norge har vi for lange soningskøer og for liten kapasitet til å fengsle ungdommen, så da må politikerne se nærmere på alternativ to. Det løser jo alt. Da er det bare å bygge et lite hus i Nygårdsparken hvor de kan punktere seg i fred og ro, noen stråhytter til de nigerianske prostituerte og noen brakker rundt hver ungdomsskole hvor de yngre kan knekke nøttene de har funnet i besteforeldrenes medisinskap og senere spy på veggene.

Nuvel. De danske hissigproppene er vel ikke representative for ungdommen forøvrig. Det er bøllene, anarkistene, blitzerne om du vil, og alle de andre som bare er med og ikke skjønner helt greien. De liker godt å lage kvalm og er sinte på mamma og pappa og alle som vil bestemme over dem. De synes hierarki er teit og vil mye heller ha et samfunn basert på en mer horisontal organisering. Og rundt om kring i verden sitter det andre sinte ungdommer som bare venter på å få en telefon fra et sted hvor strømningene legitimerer å være litt utagerende mot makten. Så kommer de med busser og båter og bagene fulle av steiner. Hva om de hadde samlet transportkostnadene og leiet et nytt hus? Eller pantet noen av de flaskene de kaster på folk. Og hva faen skjedde med kakelotteri? De kan vel bake litt vel. Man blander samme litt mel, melk og egg, og vips.

Neivel. De ville ikke ha et annet hus og de ville ikke kjøpe ungdomshuset, som et uttrykk for deres idealer. De kunne jo ikke innfatte seg etter et samfunn basert på penger og kontroll, og råderett over egne eiendommer. Det hadde naturligvis ikke vært like spennende å eie huset selv. Under okkupasjon eller dispensasjon er enhver bevegelse og handling de utfører demonstrativ. Om man spiser en skive hvitost på kjøkkenet, er det en in-your-face skive med fuck-the-police majones. Det er ikke like vilt å høre på the Clash og drikke øl rett fra flasken om alt går lovlig for seg. Eller å ha voldsom sex i en skitten krok om det ikke er i opposisjon til noe.

Det er bare en måned siden sist det var opptøyer i Nørrebrohooden, da nynasistene skulle demonstrere litt og ble møtt av motdemonstrasjoner som kastet flasker, avløst av muslimske ungdommer som i sin tur protesterte mot alt sammen og kastet ting hit og dit. Det hele var så vellykket at det var duket for en ny omgang. Ungdomshus eller fengsel? Hva med dommshus og undomsfengsel.

Sløydlæreren min på Minde barneskole, Kalgraff, instuerte oss i å forme en trekloss til en Sinnatagg. Det var en liten trebit med furer til fingrene som man kunne klemme ordentlig hardt på om man var sint, og følgelig få utløp for den påtrengende frustrasjonen. Når verden går litt imot, så klemmer man som faen.

Men Kalgraff har ikke vært i København, og 643 personer er pågrepet hittil. Seriøst. Hva faen skjedde med å løpe fra politiet? Det eldgamle lage-litt-kvalm-og-stikke-av trikset. Hit and run om du vil. Å ta seg over noen hagegjerder, spinne rundt noen gatehjørner og gjemme seg under noen busker mens man forsøker å lytte
etter forfølgerne, overdøvet av ens egne hjerteslag. Må de så voldsomt nærme for å kaste stein? Klarer de ikke stive av håndleddene tilstrekkelig? Er det derfor de er sure?

Misforstå meg rett, opptøyer i København er heftig. Ikke voldsommere enn en gjennomsnittlig helg i Los Angeles og roligere enn en muslimsk fødselsdag, men dog spennende og relativt dramatisk. Jeg liker godt at ungdommen står på krava, og at makten i våre nordiske land nok kunne legge forholdene bedre til rette for utenomnarkotiske aktiviteter. Men slike forhold legitimerer ikke at alskens sure folk benytter sjansen til å avreagere litt, bli kvitt noen dårlige barndomsminner og ventilere litt frustrasjon. Men når det er det som er greien, kaste noen steiner mot makta, rope litt på rim og tenne noen bål, så er det helt kult for meg. Såfremt de kaller det for en spade.

Fem avsnitt jul - 2006

Prolog
Helvete!, sa jeg og kikket tomt ut i luften, slik man noen ganger gjør når man er inni seg selv.
Hvorfor er du så nedfor da, spurte den gamle damen, det er jo Jul!
Jeg var ikke nedfor. Jeg ble bare overrumplet av en plutselig forståelse av at jeg hadde glemt å sende med min mor presangen da dro til København.

I julen kan man ikke være nedfor, for det er former som må følges, stemninger som må hedres, retter som må tilberedes og sanger som må synges. Alt for å gjenopprette og opprettholde en illusjon av en tidsperiode hvor man plutselig blir bedre mennesker, det er håp for fremtiden og at vi trekker lasset i samme retning. Så lenge prosjektet sprer glede og harmoni, uten å skade noen, er jeg for. Peis på.

Lille Julaften
Hei hvor det går. Det er varmt i huset. Det skal være varmt i huset i julen. Mennesker i handling, mennesker på handling, menneskehandel. Vi har mistet primstaven og glemt at i dag er det Tollmesse, og i alle fall glemt at Sjurmesse egentlig er det samme. Å sette O helga natt på repeat for å jobbe inn akkurat den riktige stemningen. Kjøttrevler under jekselen, kjøttrus i hodet, kjøttgrøt i magen, og menn med magesyre i brystet som blir kjørt til akuttmottakene – men rekker hjem tidsnok til moltekremen. Formene følges, meningsutvekslinger følger. Når vises grevinnen og hovmesteren? De viste den i går mener noen, den vises alltid til samme tid på samme kanal mener andre, og plutselig blafrer den senile hovmesteren opp på tv, nøyaktig timet så man ikke ødelegger stemningen med et glimt av Vidar ”smørbukken” Arnesen. Hovmesteren har tatt ledelsen foran Jesus om å være Julens frontsymbol. Vi er alle med rundt bordet. Rundt og rundt. Bordet er året og gjestene er årstidene. Vi har kommet i mål nok en gang, nok en syklus. Vi ler og feirer oss selv. Vi lever, vi leeever.

Nå må dere spise godt, nå når det er gratis, sier min far til gjestene.
Jævlig som du spiser da din småfaen, sier min stemor sin far til sitt barnebarn.

Julaften
Så tennes tusen julelys og BKK gnir seg i hendene. Noen vil spise julesukker fra julesokker og se på julefilmer. Askepåååått! Askepåååååått! Andre går i kirken og hører på presten snakke om å være som barna. Vi må være som barna, sier han Men, vi er jo som barna! Vi er fiskene som ser vannet, men ser vekk. Det er min teori, og den vil jeg stå for. I alle fall ut dagen.

Vi er pene i tøyet, og må kjøre to runder for å få med oss alle gavene. Vi utveksler oppskrifter på ribbe og pinnekjøtt. Vi er to leirer; tallerken eller folie, røkt eller urøkt. Vi røyker fredspipe og er enige om at kålrabistappe er voldsomt godt. Vi koser oss, vi hygger oss, og gleder oss til å se ansiktene til de vi er glad i når de åpner gavene vi har gitt dem. Jeg har gitt etter for to tiårs press og skrevet en ønskeliste. Det resulterer i at jeg får tretten Rocky II bøker og fire strykejern.

BjarneBjarne-uten-en-fot-og-en-arm insisterer på at han har kreft i protesen.
The muff! Have you seen the muff?, roper min far banksjefen, indirekte inspirert av en jøde som spiller wigger i Cannes. Vi koser oss mer. Vi er velsynkretiserte. Vi feirer vintersolverv i smug, lysere tider, med offer, drikkegilde og gaver. Smeltet sammen med romersk feiring av noen guder, overlappet av kristendommen. La gå, vi feirer alt sammen, vi drikker jul. Ingen snø, ingen julenek. Julenissen er ansatt hos The Coca Cola company som produktutvikler. Vi holder julestue, men jomfruene kaster ikke lenger garnnøster ned skorsteinene for å trekke opp sine fremtidige ektemenn. I alle fall ikke hos oss.
Georg Johannesen døde på julaften i fjor, Kenneth Sivertsen døde på julaften i år. Friske pust er borte. Jesus ble født på julaften. Nei, det gjorde han jo ikke, det var en annen gang.

Første juledag
Vi er med familien og er familie. Det er harmoni, helt til noen finner ut at vi ikke lengre er de fire eneste Kambergene i Norge, for nå bor Martmut Kamberg i krogstadelva. Vi vet ikke hva han har der å bestille, men er enige om at han kommer til å få et tilbud han ikke kan avlså.
Magesekken er utvidet og tåler mer. Mer. Vi spiser råtnet fisk med rømme på og utrevne tunger. Jeg ser på Wedding Crashers og går igjennom hele registeret. Jeg ler, sitrer, håper og hikster. Jeg liker henne godt, men dere får meg aldri til å innrømme det. Vi velter oss i brettspill og sennep hele dagen.

Andre juledag/Epilog
Jeg er en medisterkake som henger i min egen munnvik
Jeg er en ansjos som svømmer i akevitt og smaker min egen medisin
Vi synkronturner i en elv av ribbefett som vi ikke vet navnet på
Åtte dyrearter hvilte på koldtbordet – ingen stod opp igjen
Unnskyld, men du har litt kreft på protesen som roper etter riskrem
Det er ikke lett å tygge når gebisset ligger på et annet bord
Nissen sitter i hjørnet med blikket fullt av regnsdyrspølse
Å jogge rundt juletreet med en svett fetter i hånden er nødvendig - men neppe nok
Alle veier ender på Garage

Glad gutt

Det er på tide å anerkjenne at latteren til Tenzin Gyatso, også kjent som den 14nde Dalai Lama, er den mest befriende og smittsomme jeg er kjent med. For en herlig type. Han ler i tide og utide, og den fnisete hikstingen hans avslører langvarig og vellykket kondisjonering i the art of happiness. Han høres så bekymringsfri og glad ut, så ren og godhjertet, at det er umulig for meg å ikke le med. Jeg liker ham godt.

Ikke bare selve lyden, men også timingen er upåklagelig. Han ler godt og lenge på stunder mange vil oppfatte som uhøflig og upassende.

Eksempel: Fra hans innlegg fra talerstolen på en konferanse om Globalisering og Universelt ansvar;
"The few years ago; one occation I was in England, at that time the late queen mother, then her age 96 year old, so I have one audience with her. Then I ask him (Her!(hvisking fra siden)) Eh, æ, I ask her.. Hæhæhæhæhæh, Hihihihæhæ, hikst hikst, I made queen mother male. Hihihæhæhæhæ

Blunk

Mørket i øynene hennes strekker ut og
sluker avstanden mellom oss
Blikket har vekt og berøring
som gjør hvert møte til det første

De andre er ikke mer
Hun vet det vi andre glemmer
Vi har alle hvert vårt navn
men i musikken er vi bare bevegelse