Unge Anemiske Menn

Lørdag, 24 september, så gruppen Unge Anemiske Menn kveldens skumring for første gang, og myten om at det ikke går an å ræppe på norsk ble avkreftet en gang for alle. Omgitt av sjømat, ildvann og godtfolk, hyllet de fødselsdagsbarnet Kristoffer Jul-Larsen med et leilighetsdikt på rim og rytme.

Espen Ingebrigtsen og Andreas Kamberg - tekst, vokal og gestikulering
Martin Gruner Larsen - rytmiske rytmer

Eg vetsje om det e riktig som Kristoffer sier
at T og V Adorno e en kritisk inner-tier
Du e jo flink med ord og vink
og kritisk materie
Men ikke vær altfor flink

Begrepene tar ferie!

Ref:
Hvis du skal være ekte
så kankje du fornækte
Det nytterkje å være kul, for kul betyr jo bare hul
ikkje gå å sjekk det

Mækk* det!

Du dunster rundt, du tenker svart
ka mer kan livet kreve?
Du leser bøker, øyekatarr
Du får kjøpe deg et teve

Du dunster rundt, du tenker svart
du prøver smått å leve
Kunsten er så munter
at du lærer det på teve

Ref:
Hvis du skal være ekte
så kankje du fornækte
asså - du må projisere ekvivalensprinsippet fra seleksjonsaksen og ned i kombinasjonsaksen
eg mener - ikkje gå å sjekk det

Mækk det!

Du kjører hardt, du kjører stil
eg trorkje lenger du e homofil
Vi hedrer din æs i kveld, med taler lange
din kvasi-intelektuelle brilleslange!

Ref:
Hvis du skal være ekte
så kankje du fornækte
Det nytterkje å være kul, for kul betyr jo bare hul
Ikkje gå å sjekk det

Mækk det!


(Merk: midt-hordalansk fonetikk og sosiolekt er foretrekke for optimal metrisk og intonasjonell effekt.)

*Ordforklaring:

Verbet å mekke, betyr å lage eller å skape. Det er moderne etymologisk utledet av en forkortelse for mekanikk, som i kretser med inngående kjennskap til dette emnet på et tidspunkt ble forkortet til ordet, mekke, som betegnelse på den aktiviteten bilmekanikere bedriver når de reparerer biler. Derfra ble ordet tatt opp i deler av Bergens mer eller mindre respektive bydeler som en betegnelse på prosessen forut for opptak av sentralstimulerende midler ved hjelp av lungene, altså en pre-konsumerende hasj forberednings prosess. I skrivende stund er ordet oftest forbundet med skapelse og tilberedning av mat. Ikke sjelden kan man på en høstkveld i Bergen høre noen si. "Ka faen skal eg mekke til middag? Eg tror eg mekkar meg en pizza."

Matti Nykanen betaler gammel gjeld med kniv

Matti Nykanen står igjen frem som en handlingens mann da han bare få timer etter løslatelse fra politiets varetekt, anklaget for å ha stukket litt i sin kone med kniv, igjen fant utløp for knivfetisjen sin og pirket noen i leveren.

Mannen som kunne hoppe lengst av alle på ski, har i årene etter idretten forfulgt en karriere som knivkunstner, en noe uglesett aktivitet i Finland. Hans forkjærlighet for å svinge brødkniven og punktere folk har ved flere anledninger fått ham i klammeri med politiet, som da han i forbindelse med en hyttetur gjentatte ganger stakk en drikkekompis i ryggen med en 13 centimeter lang kniv, etter noen gode slurker vodka. Det skal ha oppstått en uenighet om reglene i en fingerkrokkonkurranse, hvorpå Nykanen, med 3,4 i promille, produserte frem yndlingskniven sin og gav seg til å stikke. I følge hans femte kone, som var vitne til hendelsene, var Matti blitt sur og grinete fordi han tapte spillet. Etter at veskebalansen var gjenopprettet og porselensguden hadde fått sitt, var episoden noe vag for de involverte. Men den forulempede konkluderte med at skadene nok ikke var intendert, og hva var vel litt vennskapelige knivstikking i ryggen mellom gamle bekjente. Politiet var av en annen oppfatning og plasserte Matti i fengsel et års tid. Men det gikk ikke lenger enn fire dager fra han var sluppet fri til han igjen ble så hissig på eggen at han så seg nødt til å tukte sin fjerde kone med noen lette kirurgiske inngrep i arm og mageregionen. Den oppgitte grunnen for handlingen var at hun ikke ville kjøpe en ny bil til ham, ettersom han nylig hadde vraket tre andre.

Den tidligere idrettstjernen med 19 medaljer fra OL og VM, har i det siste vært mest profilert i sitt hjemland som aktiv promillekjører, freelancer stripper og medvirkende til sin selvbiografi "Hilsener fra helvete". Man kan ikke annet enn å beundre Nykanens kontinuitet og fokus, som vi husker så godt fra glansdagene i bakken.

I går, onsdag 28 september, skjedde det altså igjen. Bare timer etter løslatelsen fikk han endelig stukket litt fra seg. Han rakk bare såvidt innom nærbutikken for å kjøpe seg en frekk og hendig kniv, før han blant venner satt seg tilrette på en restaurant og nøt en pizza. Spisende ble han oppservert av en annen gammel bekjent som hadde noen penger utestående hos Matti, og følgelig konfronterte ham med dette.

"Hvordan kan du sitte her og spise pizza når du ikke gjør opp gjelden din", skal han ha spurt.
Hvorpå Matti fisket frem en kniv og forsøkte å stikke ham i magen av hjertets lyst.
Teknikken til den gamle mester viste seg å være noe rusten, noe som medførte grove poengtrekk for manglende presisjon i nedslaget, men noen dugelige kutt fikk han inn.

Det viser seg stadig at det er en utsatt glede å være Nykanens kamerat, og at man må være varsom med å stå for lagelig til for hogg. Men at finnene er et spenstig folkeferd og fremdeles holder de norrøne kriterier for testosteronestetikk høyt i hevd hører vi av den nyligst fornærmedes kommentar til episoden.

"Det ser ut til at han betaler gammel gjeld med kniv"

Tilbake sitter en Arne Scheie og gråter over tapt storhet, knivsalget går til himmels og en nasjon med skuffede og flaue finner som gjennom tabloidene ser en Matti som til stadighet lander på kulen. Også ham, den eneste finske idrettsutøver som ikke var fylt til bristepunktet med prestasjonsfremmende midler.

Gi den mannen et brød

Two roads diverged in a yellow wood..

Ute - Nygårdshøyden- Skumring

Andreas fører den store bilen opp på fortauet med kyndig hånd, og stanser.

Han vet det er ulovlig å parkere der, og at alle medlemmer av det høyreekstremistiske partiet Bergen Parkeringsselskap siden 15. oktober 1974 har fått injisert rumpeplugg i rustfritt stål med mothaker, ved innlemmelsen i partiet. Fra baksetet stikker det frem kasser og poser, fylt med klær og gjenstander han vet han ikke trenger. Men han bringer dem med seg fra sted til sted trofast og tankeløs, fordi han eier dem.

Han vet også at 100 meter sørvestover, bak en busk og innover, befinner det seg en gruppering av medisinstudenter som er overdrevent glad i å eksperimentere med kanyler. Denne utdanningen subsidieres ved å låne andres ting, og selge dem. Disse fremtidige legenes refleksjonsnivå viser seg i selektiviteten av objekter. Alt som ikke faller i boltet-fast kategorien forsvinner i løpet av kort tid. Andreas ønsker å være rask.

Andreas stiger ut av bilen, kikker til venstre, så til høyre, så til venstre igjen, før han skritter bort til ytterdøren og låser den opp. Han plasserer en telefonbok foran døren for å holde den åpen.

En mann dukker opp ved dørkarmen. Han er kledd i et tynt grønt regntøy, og har på seg en ryggsekk. Han er ubarbert og ugredd, og ser ut som en ragarockers fan. Han kikker på bilen med ufordekt interesse og ser ut til å ha rusk på øyet, for de er røde og ufokuserte. Det er tydelig når han snakker at han nylig har brent ganen og tungen på en nystekt Grandiosa.

- Fin bil, presser han frem mens han står og gynger litt. Kjørar du meg hem?
- Nei det går ikkje, svarer Andreas vennlig, men kort.
- Ånei, sier mannen med ryggsekken og det grønne regntøyet. Han tenker litt, mens Andreas bærer ting innenfor døren.
- Kjører du meg hem?, gjentar han naturlig og smiler litt keitete.
- Nei, det går jo ikkje det, svarer Andreas på ny. Eg holder på å flytte.
- Kjører du meg hem etterpå då?
- Nei. Andreas smiler. Vi kjenner jo ikkje hverandre.
- Kankje vi bli kjent då?
- Ikke nå. Jeg flytter

Han blir hengende i dørkarmen en tid, kikker litt på ringeapparatet og litt på Andreas som bærer.

- Gjer du meg pængar til bussen då? Spør han med selvfølgelighet, som om det var det minste Andreas kunne gjøre etter å ha nektet ham en vennetjeneste.

Andreas ser på ham og rister avkreftende med hodet. De betrakter hverandre et øyeblikk før de sier hadet og Andreas følger ham med øynene, der han rusler nedover gaten mot Grieghallen, mannen med ryggsekken og det grønne regntøyet. Han kan ikke la være å angre på at han ikke kjørte mannen hjem

The Saga Continues

Ved retur til Bergen, laktoseoverdose og rosinhud opp til knærene som følge av overdreven fuktighet, lå det en hentelapp til posten og ventet. Jeg ventet en pakke, så jeg ante fred og ingen fare da jeg dro til Nesttun og registrerte at postkontoret ufortrødent delte ut brev og pakker fra fjern og nær, uberørt av syndefloden som hadde vasket over landet. (Forøvrig bør byrådet i liket med Bush ta selvkritikk for ikke å ha vært føre var og sprengt vekk et av fjellene rundt Bergen, som fører til varmluftsstigning og påfølgende nedbør. Fanafjellet hadde vel ingen savnet, bortsett fra en tre- fire selv-erklærte huldraer som står å lokker som faen oppå der, lokker og lurer folk opp på fjellet for å ri på en muggen skikkelse som i Arne Næss seniors' ungdom trolig var en kortvokst ponni, som uten stans tramper rundt i en sirkel av geitebæsj). Min sending var fra Shanghai. Jeg har forsåvidt aldri fått noe post fra hverken fjern eller nær, men det kan naturligvis ha noe med å gjøre at jeg ikke kjenner noen der. Pakken inneholdt en lapp hvor det med avisutklippede bokstaver stod; EAT ME!, og en pose Tomatsuppe med makaroni.

Kan det virkelig ha seg slik?

At suppen min har hele tiden har oppholdt seg i Shanghai, behjulpet av en slektning eller artsfrende med livstegn fra henholdsvis Bergen og Kroatia for å lure meg opp i stry, og kjøpe tid? Mens den selv har levd et slaraffenliv, omsvermet av kokte egg og pasta? Har den levd utsvevende i byen av de høye hus, i en syklus av uavbrutt sentralstimulering og letkledde ketsjupflasker, til den nådde en tilstand av eksistensiell forståelse av sin form, stoff og tilvirkning, og innså dens mening? Er det min suppe som har nådd suppenes ytterste erkjennelse? EAT ME! Meningen med det hele. Det som syntes å være en avsluttet sak har åpnet seg med nyvunnet tyngde og hittil uforutsette dimensjoner. Vi trenger å få fakta på bordet. Eller som man sier i Bergen, Faktafaen.

Og oppi det hele må vi spørre oss selv; har tomatsupper et sentralnervesystem? Hvor har disse tomatene vært ,og er de i det hele tatt trygge å spise?