Two roads diverged in a yellow wood..

Ute - Nygårdshøyden- Skumring

Andreas fører den store bilen opp på fortauet med kyndig hånd, og stanser.

Han vet det er ulovlig å parkere der, og at alle medlemmer av det høyreekstremistiske partiet Bergen Parkeringsselskap siden 15. oktober 1974 har fått injisert rumpeplugg i rustfritt stål med mothaker, ved innlemmelsen i partiet. Fra baksetet stikker det frem kasser og poser, fylt med klær og gjenstander han vet han ikke trenger. Men han bringer dem med seg fra sted til sted trofast og tankeløs, fordi han eier dem.

Han vet også at 100 meter sørvestover, bak en busk og innover, befinner det seg en gruppering av medisinstudenter som er overdrevent glad i å eksperimentere med kanyler. Denne utdanningen subsidieres ved å låne andres ting, og selge dem. Disse fremtidige legenes refleksjonsnivå viser seg i selektiviteten av objekter. Alt som ikke faller i boltet-fast kategorien forsvinner i løpet av kort tid. Andreas ønsker å være rask.

Andreas stiger ut av bilen, kikker til venstre, så til høyre, så til venstre igjen, før han skritter bort til ytterdøren og låser den opp. Han plasserer en telefonbok foran døren for å holde den åpen.

En mann dukker opp ved dørkarmen. Han er kledd i et tynt grønt regntøy, og har på seg en ryggsekk. Han er ubarbert og ugredd, og ser ut som en ragarockers fan. Han kikker på bilen med ufordekt interesse og ser ut til å ha rusk på øyet, for de er røde og ufokuserte. Det er tydelig når han snakker at han nylig har brent ganen og tungen på en nystekt Grandiosa.

- Fin bil, presser han frem mens han står og gynger litt. Kjørar du meg hem?
- Nei det går ikkje, svarer Andreas vennlig, men kort.
- Ånei, sier mannen med ryggsekken og det grønne regntøyet. Han tenker litt, mens Andreas bærer ting innenfor døren.
- Kjører du meg hem?, gjentar han naturlig og smiler litt keitete.
- Nei, det går jo ikkje det, svarer Andreas på ny. Eg holder på å flytte.
- Kjører du meg hem etterpå då?
- Nei. Andreas smiler. Vi kjenner jo ikkje hverandre.
- Kankje vi bli kjent då?
- Ikke nå. Jeg flytter

Han blir hengende i dørkarmen en tid, kikker litt på ringeapparatet og litt på Andreas som bærer.

- Gjer du meg pængar til bussen då? Spør han med selvfølgelighet, som om det var det minste Andreas kunne gjøre etter å ha nektet ham en vennetjeneste.

Andreas ser på ham og rister avkreftende med hodet. De betrakter hverandre et øyeblikk før de sier hadet og Andreas følger ham med øynene, der han rusler nedover gaten mot Grieghallen, mannen med ryggsekken og det grønne regntøyet. Han kan ikke la være å angre på at han ikke kjørte mannen hjem