Fem avsnitt jul - 2006

Prolog
Helvete!, sa jeg og kikket tomt ut i luften, slik man noen ganger gjør når man er inni seg selv.
Hvorfor er du så nedfor da, spurte den gamle damen, det er jo Jul!
Jeg var ikke nedfor. Jeg ble bare overrumplet av en plutselig forståelse av at jeg hadde glemt å sende med min mor presangen da dro til København.

I julen kan man ikke være nedfor, for det er former som må følges, stemninger som må hedres, retter som må tilberedes og sanger som må synges. Alt for å gjenopprette og opprettholde en illusjon av en tidsperiode hvor man plutselig blir bedre mennesker, det er håp for fremtiden og at vi trekker lasset i samme retning. Så lenge prosjektet sprer glede og harmoni, uten å skade noen, er jeg for. Peis på.

Lille Julaften
Hei hvor det går. Det er varmt i huset. Det skal være varmt i huset i julen. Mennesker i handling, mennesker på handling, menneskehandel. Vi har mistet primstaven og glemt at i dag er det Tollmesse, og i alle fall glemt at Sjurmesse egentlig er det samme. Å sette O helga natt på repeat for å jobbe inn akkurat den riktige stemningen. Kjøttrevler under jekselen, kjøttrus i hodet, kjøttgrøt i magen, og menn med magesyre i brystet som blir kjørt til akuttmottakene – men rekker hjem tidsnok til moltekremen. Formene følges, meningsutvekslinger følger. Når vises grevinnen og hovmesteren? De viste den i går mener noen, den vises alltid til samme tid på samme kanal mener andre, og plutselig blafrer den senile hovmesteren opp på tv, nøyaktig timet så man ikke ødelegger stemningen med et glimt av Vidar ”smørbukken” Arnesen. Hovmesteren har tatt ledelsen foran Jesus om å være Julens frontsymbol. Vi er alle med rundt bordet. Rundt og rundt. Bordet er året og gjestene er årstidene. Vi har kommet i mål nok en gang, nok en syklus. Vi ler og feirer oss selv. Vi lever, vi leeever.

Nå må dere spise godt, nå når det er gratis, sier min far til gjestene.
Jævlig som du spiser da din småfaen, sier min stemor sin far til sitt barnebarn.

Julaften
Så tennes tusen julelys og BKK gnir seg i hendene. Noen vil spise julesukker fra julesokker og se på julefilmer. Askepåååått! Askepåååååått! Andre går i kirken og hører på presten snakke om å være som barna. Vi må være som barna, sier han Men, vi er jo som barna! Vi er fiskene som ser vannet, men ser vekk. Det er min teori, og den vil jeg stå for. I alle fall ut dagen.

Vi er pene i tøyet, og må kjøre to runder for å få med oss alle gavene. Vi utveksler oppskrifter på ribbe og pinnekjøtt. Vi er to leirer; tallerken eller folie, røkt eller urøkt. Vi røyker fredspipe og er enige om at kålrabistappe er voldsomt godt. Vi koser oss, vi hygger oss, og gleder oss til å se ansiktene til de vi er glad i når de åpner gavene vi har gitt dem. Jeg har gitt etter for to tiårs press og skrevet en ønskeliste. Det resulterer i at jeg får tretten Rocky II bøker og fire strykejern.

BjarneBjarne-uten-en-fot-og-en-arm insisterer på at han har kreft i protesen.
The muff! Have you seen the muff?, roper min far banksjefen, indirekte inspirert av en jøde som spiller wigger i Cannes. Vi koser oss mer. Vi er velsynkretiserte. Vi feirer vintersolverv i smug, lysere tider, med offer, drikkegilde og gaver. Smeltet sammen med romersk feiring av noen guder, overlappet av kristendommen. La gå, vi feirer alt sammen, vi drikker jul. Ingen snø, ingen julenek. Julenissen er ansatt hos The Coca Cola company som produktutvikler. Vi holder julestue, men jomfruene kaster ikke lenger garnnøster ned skorsteinene for å trekke opp sine fremtidige ektemenn. I alle fall ikke hos oss.
Georg Johannesen døde på julaften i fjor, Kenneth Sivertsen døde på julaften i år. Friske pust er borte. Jesus ble født på julaften. Nei, det gjorde han jo ikke, det var en annen gang.

Første juledag
Vi er med familien og er familie. Det er harmoni, helt til noen finner ut at vi ikke lengre er de fire eneste Kambergene i Norge, for nå bor Martmut Kamberg i krogstadelva. Vi vet ikke hva han har der å bestille, men er enige om at han kommer til å få et tilbud han ikke kan avlså.
Magesekken er utvidet og tåler mer. Mer. Vi spiser råtnet fisk med rømme på og utrevne tunger. Jeg ser på Wedding Crashers og går igjennom hele registeret. Jeg ler, sitrer, håper og hikster. Jeg liker henne godt, men dere får meg aldri til å innrømme det. Vi velter oss i brettspill og sennep hele dagen.

Andre juledag/Epilog
Jeg er en medisterkake som henger i min egen munnvik
Jeg er en ansjos som svømmer i akevitt og smaker min egen medisin
Vi synkronturner i en elv av ribbefett som vi ikke vet navnet på
Åtte dyrearter hvilte på koldtbordet – ingen stod opp igjen
Unnskyld, men du har litt kreft på protesen som roper etter riskrem
Det er ikke lett å tygge når gebisset ligger på et annet bord
Nissen sitter i hjørnet med blikket fullt av regnsdyrspølse
Å jogge rundt juletreet med en svett fetter i hånden er nødvendig - men neppe nok
Alle veier ender på Garage

Glad gutt

Det er på tide å anerkjenne at latteren til Tenzin Gyatso, også kjent som den 14nde Dalai Lama, er den mest befriende og smittsomme jeg er kjent med. For en herlig type. Han ler i tide og utide, og den fnisete hikstingen hans avslører langvarig og vellykket kondisjonering i the art of happiness. Han høres så bekymringsfri og glad ut, så ren og godhjertet, at det er umulig for meg å ikke le med. Jeg liker ham godt.

Ikke bare selve lyden, men også timingen er upåklagelig. Han ler godt og lenge på stunder mange vil oppfatte som uhøflig og upassende.

Eksempel: Fra hans innlegg fra talerstolen på en konferanse om Globalisering og Universelt ansvar;
"The few years ago; one occation I was in England, at that time the late queen mother, then her age 96 year old, so I have one audience with her. Then I ask him (Her!(hvisking fra siden)) Eh, æ, I ask her.. Hæhæhæhæhæh, Hihihihæhæ, hikst hikst, I made queen mother male. Hihihæhæhæhæ

Blunk

Mørket i øynene hennes strekker ut og
sluker avstanden mellom oss
Blikket har vekt og berøring
som gjør hvert møte til det første

De andre er ikke mer
Hun vet det vi andre glemmer
Vi har alle hvert vårt navn
men i musikken er vi bare bevegelse

Fragmenter Fra Myanmar

Myanmar, eller Burma for de av dere som ikke anerkjenner Juntaens styre, er et fattig land med tett grønn jungel fylt av brune herdete mennesker med flate ansikter. Nok et land i post-imperial krise, som etter britenes exit i 1948 har vært herjet av etniske stridigheter, roterende kupp og gerriliagrupper som ikke ser gjennom samme kikkert. Aung San Suu Kyi vet vi jo alle. General Than Shwe har lite til overs for studentaktivister eller menneskerettigheter og styrer med stivt håndledd (ypperlig for kasting) og i tråd med god fengselsmentalitet er sigaretter og whiskey den hardeste valutaen.

På grensen blir man møtt av militært personell i slitte uniformer med personlige preg og eskortert til immigrasjonsmyndighetens kontor, til forveksling påfallende lik en bambushytte. Under et stort skilt som leser Please work together for drugs trafficing and abuse finish sitter en representant fra myndighetene med caps fra hitlerjugends overskuddslager med gummene fulle av lett narkotiske betelnøtter og stempler som faen. Wie gehts, tenker jeg og lent opp mot no foto skiltet fisker jeg sakte frem kameraet og skyter et par fra hoften. Knips Blitz, Helvete. Hele rommet er i bevegelse, engelske fraser er glemt og stempelmannen brøler og skriker til meg så den burgunderrøde betelsaften spruter mens han vifter febrilsk med de tilgjengelige kroppsdelene i et forsøk på å snappe til seg passet mitt. Das ville nok vært guten sein das ja mein verrückter Freund, jeg trenger min lille røde. Jeg klarer å holde fingrene hans fra frukten lenge nok til at situasjonen roer seg noen hakk, og unngår konfiskering av kamera ved å vise mennene med automatvåpen at jeg sletter ett av bildene. Next time, kaputt! konkluderer betelmannen da saften har størknet i munnviken. Jeg velger å tro at han refererte til kameraet. Takk til Fujifilm for hurtigbilderfunksjonen. Enjoy.

En gruppe mennesker som skal samme vei finner sammen og praier en minibuss. Erfaringen sier at mennesker fra alle verdenshjørnene med deres respektive kulturer, religioner, ideologier, verdier og seksuelle prefferanser presset sammen i en svett motorvogn på humpetur gjennom jungelen sjelden blir alminnelig.

Minibuss i bevegelse - Kveld - Myanmar

Aktører; En lokal sjåfør med høyt blodtrykk, en overdimensjonert amerikansk tidligere bodybuilder med tyngdekraften som største fiende, en aldrende sør-koreansk dame og hennes kronisk fnisende datter, en enorm tysk transvestitt med dyp og fyldig bassrøst, to gjennomtattoverte øst-londonere og en nordmann som spiser eple.
Jungelen raser forbi i en grøt av grener og lyder fra ukjente struper. Damen fra sør-korea er uenig med lunsjen hun forsøker å fordøye og som konsekvens av dette må vi holde vinduene åpne for lufting, noe som setter kjøretøyets allerede sviktende airconditioning ut av spill. Det er varmt i Myanmar. Den amerikanske ekspumperen er hissig og mediterer på godt amerikansk vis med mantraet What tha fuck man, what tha fuck is this maaan? Det enorme tyske mennesket med ørnenese og lyseblå teltkjole er ubekvem og vugger i en fostervariasjon slik at setet dunker mot føttene til amerikaneren bak ham/henne. Dunk dunk dunk, homp homp homp.

- You gotta be fuckin kiddig me! Dont eat my fuckin leg. Dont eat my fuckin leg!
- Im not eatzing! Im not eaaatziing!

- Have you ever seen an american flip out maaan? Its the last thing you'll see maaan!

- I dont whantz to see you flip outz anyzhing!

- Argh. Don't eat my fuckin leg maaan!

- Blærgh. Im noot eatzing, Im leaning.
Beavis and Butthead med tattoveringene sitter bakerst og hisser opp stemningen med hysterisk latter i den dypeste røsten de klarer og gjentatte oppfordringer til sjåføren om å stop to get some papah mate, somebohy foghot to whipe thei ass. Den sør-koreanske jenten tvinner museflettene og fniser febrilsk ved siden av moren som sitter og promper, mens sjåføren forsøker å unngå de verste hullene i veien samtidig som han skriker usammenhengende oppfordringer om å relask! relask!

USA vs Tyskland, Tyskland vs England, Sør-Korea vs Alle og Myanmar vs UNICEF. Norge klarer for en gangs skyld å avstå fra fredsmeglerrollen og bevare en tilsynelatende nøytralitet, godt hjulpet av et bredt glis, godmodig humring og Artenes Opprinnelse på lydbok. Det er ingentig naturlig over utvalget av disse artene, bare tilfeldighet. Herlige tilfeldighet, situasjonenes katalysator og minnenes muse.
Hvert blikk et potensielt maleri og hver time en roman.

Allhelgensaften 2006

På vei til Burma/Myanmar for å hilse på Juntaen og kjøpe litt ris til de sultne, ble det et stopp i Karon ved Phuket i Thailand. Datoen var 31 oktober og som i de fleste indokinesiske land omfavner de også her vestlige popkulturfenomener som Halloween, i mer eller mindre synkretisert form. I vårt tilfelle manifestert gjennom kostymer og en fest på stranden. Den samme stranden hvor flere hundre mennesker omkom 26 desember 2004.

Vanligvis holder folk flest seg borte fra strandsonen etter mørket har senket seg. Delvis av frykt for å bli forulempet av de mer aggressive homofile transvestittene som opererer i området, men i hovedsak av frykt for gjenferd som sniker rundt i buskene. Jeg har enda ikke sett noen gjenferd tror jeg. Vel, jeg så en uforskammet bleik kar forleden som gikk noe ustødig og laget noen lyder som kunne minne om uling, men jeg tror ikke han var et gjenferd. Men det blir rapportert om høy aktivitet blandt de døde og folk er urolige.

Selve stranden har skiftet ham etter den store bølgen ettersom den dro med seg store mengder sand fra havbunnen. I utgangspunktet et kjærkomment tilskudd, men samtidig har det oppstått et nytt fenomen som jeg aldri før har vært ute for. Sanden lager lyd. Ikke litt rasling og knudring som man har lært å forvente av små steinpartikler som gnis mot hverandre, men en høy og jevn knirke-skrikelyd, som en filtrert versjon av negler på en kritttavle. Det hele er både underlig og ikke så rent lite fascinerende, og gir fantasien stort spillerom. Som om menneskenes dødskamp har festet seg i sanden og ytrer sin fortvilelse hver gang noen trår på den. Om man tillegger noen kredibillitet til residual hauntings, hvor man mener mennesker gir fra seg store mengder energi i et traumatisk dødsøyeblikk som lager et avtrykk i de umiddelbare omgivelsene, og tilsvarende fenomener blir det hele ganske ukoselig.

Her hadde vi altså fest på allhelgensaften. Kvelden historien sier barrieren mellom dimensjonene er på sitt svakeste og de dødes sjeler lettest kan få kontakt med den fysiske verden med deres eventuelle krefter på sitt sterkeste. Kledd i skumle kostymer gikk vi rundt og knirket i skrikesanden, uten mulighet til å skille mennesker fra gjenferd.

Kveldens øvrige underholdning bestod i hovedsak av fyllebading, fylledansing og fyllekasteballer-på-transvestittene-som-faller-i-isvannet. Eventuelt, kaste baller på fylletransvestittene. Det fremstod jo som en god ide, å treffe det lille metallhjertet med en ball og sende vedkommende ned i isvannet. Men resultatet ble jo da en våt og fyrig transvestitt i gjennomsiktig bikini. Utrolig hva noen østrogentabletter kan utrette.

Ja, det er en mann med bryster.

Miniputtene på Søreide

Dette bildet ble nylig funnet på flickr.com, hvor man tilsynelatende kan søke på personer og følge linker til mennesker man engang kjente. Kanskje min første opptreden i blekk, i anledning gneist miniputters seier i Varegg cup i 1986. Ett hopp i tid til en underlig samling mennesker. Og en underlig liten kar nede til høyre med horisontal potteklipp, som enda ikke er bevandret innen lagbildeestetikk og -paradigme.
Alle de andre ser jo ut til å ha skjønt det.

Malysia og andre buskvekster

Jeg er i Malaysia. I Malaysia kjører de i bil og har striper i håret. I Malaysia er de ikke interessert i hva som foregår i Thailand eller Nord-korea, og den pågående temporære samfunnsdebatten evolverer seg rundt hvorvidt de skal benytte seg av spisepinner eller gaffel for å ta til seg ris. Utvilsomt et uttrykk for kulturell tilhørighets- og identitetskrise, så kanskje er de ikke så blaserte og uengasjerte som først antatt.

Jeg har fått en oppfordring om å starte flere setninger med jeg. Ok.
Jeg har betennelse/katarr på øyet. Det er blodrødt og gir fra seg en tykk gul veske. Menneskene som daglig befinner seg på det lokale vannhullet funky fish, blant de med begrensede talegaver også kjent som fuck that fish og funky shit, har alle smittsom betennelse/katarr på øynene. De er blodrøde og gir fra seg en tykk gul veske. Følgelig går alle med solbriller utstyrt med store sorte glass. Baren har hatt noe dalene besøkstall da man gjennom glassveggene kan se en gjeng med tilsynelatende dystre menn og kvinner som i et svakt belyst rom sitter, står og spiller billiard med solbriller med store sorte glass. Om noen skulle få snirklet et blikk under solbrillene møter de lett sammenknepne blodrøde øyne med små svarte pupiller. Det er et uhyggelig skue, selv for oss som kjenner historien og som en del av X-files generasjonen hadde jeg selv blitt vettskremt i møte med Voldemort i Tarantinos vampyrbar.

Jeg, satt på balkongen min forleden, hørte på Beethoven og kikket utover det regntunge landskapet i tropenatten. Nedenfor kom en mellomaldrene vestlig mann kjørende på den store motorsykkelen sin, med en lokal kvinne snurpet rundt ryggen. Han var nok litt for varm i trøyen og litt for ivrig etter å komme seg i hus, så da han brøt av mot venstre og begynte stigningen mot residensen skled sykkelen og veltet over dem. De jamret og bar seg begge to, så jeg hastet ned til dem og etter litt møye frigjorde dem fra motorsykkelen som låste dem begge til bakken. Det hele endte med noen små kvestelser, hissige gloser fra snurperen om alkohol og kjøring, spekulasjoner om hvor lenge de måtte ligge der om ikke noen hadde vært på balkongen sin i svarteste natten og 50% rabatt på alle tjenester ved Ao Nang beach resort spa. Det vil si 20 kroner for en times sadomaskinistisk traktering fremfor 40 kroner.Takk til Beethovens kraftfulle utbrudd på klaviaturet.

Om lydene vi lager I:
En grinete og forvokst engelskmann hadde behov for ventilering etter England spilte uavgjort hjemme mot Makedonia og så seg ut meg. Diju piss oh muh børd, ropte han (Les: did you piss on my bird.). Det tok noen sekunder før vi var på samme side. Han mente med dette å antyde at jeg hadde slengt upassende bemerkninger etter damen hans da hun besøkte toalettet. Diju piss oh muh børd? Ja, det er min greie. Jeg sitter i baren og slenger slibrige bemerkninger etter damer som besøker toalettet.. Jeg måtte si som sant var at jeg ikke hadde tisset på fuglen hans, og om han måtte vite det hadde jeg en noe beskjeden blære som uansett ville gjort det vanskelig å tisse mens hele baren så på, ikke minst på en jente. Han godtok denne forklaringen noe forvirret og mottvillig, godt hjulpet av Nain (barens innkaster/utkaster kvalifisert gjennom åresvis som steinkaster) som ikke så særlig snill ut med sine blodrøde øyne som ga fra seg en tykk gul veske.

Om lydene vi lager II:
Tidligere i dag besøkte jeg et marked for å velte meg i områdets fruktreserver. Mens jeg plukket ut noen lekre små brune frukter med gult kjøtt, og noen litt større rosa frukter med hvitt kjøtt og sorte frø, (en sånn ja),ble jeg haiet av en noe nedslitt eldre dame som ville selge meg noen opplevelsesturer av ymse karakter. Dette voldte meg ikke nevneverdige kvaler, såpass herdet har man vel blitt, og ettersom hun ikke ga uttrykk for å beherske andre språk enn den lokale sinotibetanske varianten, fant jeg det i forbifarten like funksjonelt å svare henne på norsk som hvilket som helst annet språk. Nei til sightseeing, sa jeg. (Ok, litt engelsk også (Severdighetsseing?)) Hun kikket brysk på meg men stod på sitt, og insisterte energisk. Nei til sightseeing, sa jeg og var klar til å forlate stedet. Da så mannen jeg nettopp hadde kjøpt frukten fra sitt snitt. Nei til sightseeing istemte han, og gjentok det instendig flere ganger, noe som hadde en dramatisk effekt på damen med det usympatiske ytre, som gav seg til å klaske håndflatene mot ansiktet, vugge fra side til side og tilsynelatende klage sin nød. Slik forsatte det en stund, til fruktmannen nikket omstendelig til meg før han returnerte til boden sin, og jeg gav meg i vei.I ettertid viser det seg at om man sier; nei til sightseeing, raskt og med markant bergensk særklang og drar litt på e'ene betyr det for damen; Du oppfører deg dårlig! Hun oppførte seg dårlig, og det sa vi klart fra om, fruktmannen og jeg.

Ao Nang

En ny vår for bloggen, etter ett lite år uten nevneverdig aktivitet. Etter tre måneder på reise i indo-kina burde det finnes noen ord som er verdt å skrive.

Jeg har funnet stranden min. Ao Nang i Thailand. Var egentlig bare på vei igjennom, men nå har jeg vært her i ti dager. En fin og søvnig liten landsby, omkring 2000 innbyggere inkludert turister, en nydelig strand, lukten av frisk frukt og den uforklarlige følelsen av trygghet og fortrolighet man finner en sjelden gang. Et slikt sted som farger menneskene, og menneskene farger stedet. En sirkel av tilfredshet som sprer seg utover. Vi kjenner hverandre nå, og jeg hilser til høyre og venstre på vei til lunsj, eller for å lese litt på stranden. Vi smiler til hverandre og ønsker hverandre en god dag og ellers annet min enda særdeles utilstrekkelige thai kan produsere ut av ermet. Og vi mener det.

Jeg kunne skrevet flere ord, men jeg tror det er tilstrekkelig. Kanskje vil følelsen jeg ønsker å formidle strekke seg utover dens digitale bærer og forstørre sirkelen.

Jeg ønsker dere en god dag, og en ny god dag etter den.

Coup d'État

Jeg er i Vietnam. Det vil si, jeg er i sør i Thailand, men det tar litt tid før sjelen innhenter legemet etter nevneverdige geografiske og kulturelle forflytninger. Jeg ankom akkurat i tide til å overvære det pågaende statskuppet. Fascinerende . Det fremstår oftest så overraskende enkelt, som om makten fremdeles er noe håndfast som kan gripes og ikke en ubestemmelig blanding av opinion, velvilje og vane. Som unge frøken Shunashawatatanamanama forklarte meg for noen øyeblikk siden; We don't like Prime Minister Thaksin. so we kick him out. Ok. Det gir en fin innsikt i stabiliteten til et av Asiens mest stabiliserende og stabile demokrati.

Jeg vet ingenting om sammenlignende politikk, men jeg vet litt om politikk, og litt om å sammeligne. Noe sier meg at det ikke faller Sigurd "Sneipen" Frisvold like naturlig å snirkle seg inn feltuniformen, parkere en smårusten CV90 foran stortinget, snuble ned på trappen med megafonen i hende, brølende fragmenter om at øvelse er øvelse, alle mann alle, Stoltenberg er en fjolle og understreke viktigheten av å drikke vann. Trolig flankert av Anne Grethe Strøm-Erichsen med et kjeitete grep rundt AG3en, en for stor hjelm som stadig detter ned foran øynene, mumlende noe om kvinner i forsvaret og Mjelde som stastminister.
Når det er sagt er det eneste militære innslag her i sør (bortsett fra en og annen muslimsk opprører lett gjenkjennelig på den heldekkende drakten og russiske automatvåpen), en og annen brite med kamuflasjefarget shorts og sikkerhetsvakter som vugget på krakken og finpusser kinken i nakken mens de sugler nedover uniformen sin.

Jeg kan med letthet si at jeg har sett underligere ting i gatene her omkring enn tanks. Det er underlig hvor familiære vi er med krig, selv om de fleste av oss aldri har opplevd det. Hvor vi er til å se mennesker dø, selv om de fleste av oss aldri har sett det. Bildekjedenes makt. Det er vel i den sammenheng ikke overraskende at den andre bygningen militæret tok over i Bangkok var den nasjonale tv-stasjonen. Det er opplagt at de var like drittlei kinesiske episke såpeserier som oss andre. De er jo totalt urealistiske, som om ikke kineserene hadde annet å bestille for noen hundre år siden enn å fly hit og dit og kaste lynende spisepinner på hverandre.
Men folket virker fornøyd med at Mr Thaksin har blitt fratatt makten. Det var kanskje på tide å ruske litt opp i en gammel kultur som har gått i dvale. Kanskje det nye styret kan ta ned julepynten som henger året rundt. Jeg mener ikke være blasfemisk, men jeg tror ikke julepynt var så viktig for Buddha som de skal ha det til. Tilbake til røttene; Landet som ga oss siamesiske tvillinger og boksing med sparking har akkumulert i neonfargede taxier, pussy drink beer og pussy write letter show. Isolert sett utvilsomt et unektelig fascinerende konsept, med en god porsjon kulturell relativitet.

La oss generalisere litt: Thailand er et fint sted, og thaier er kjekke. En herlig symbiose av dualismer. Spennende-skremmende,
Ulåste dører, sitrongress mellom tennene, elvebåt taxier, gullbelagte tak, kaffe med sjokoladearoma, jenter som får piercet tungen og venninder som spyr av skrekk og overraskelse, gutter som i frihetsrus får dreadset håret mens de fulle kompisene kliner med de fine damene, midliertidig uoppmerksomme på de testosteronforstørrede adamseplene. Glisende thaier, skulende arabere, solbrente briter og orangekledde buddhistmunker som lurer på hvem faen denne Kung Fu er som alle engelskmenne spør om de kjenner.
Når det hele koker ned til kål, smaker alt sammen kokosmelk. Jeg liker kokosmelk.

Integrasjon er nøkkelordet. Her har de integrert som faen i åresvis. Kulturer, nasjonaliteter og legninger. Masse spennende kombinasjoner på det sistnevnte. Gutter som liker jenter har blitt noe av en kuriositet. Integrasjonen av kinesere har pågått lenge, men ikke gått like knirkefritt ettersom de små luringene er like ærgjerrige på å bevare sin kulturelle identitet, som islendingene er på å bevare gammelnorsk, og min mor er på å bevare gammelost. Det faktum at den avsatte statsministeren tilhører denne gruppen, den kinesiske altså, gjør at de har kommet til et veiskille hva nasjonal identitet angår.

Theravada buddhismen har blitt integrert så vellykket i millenium metropolen at kunsten å spytte/skyte/presse en ping pong ball med størst mulig presisjon og momentum ut av vaginaen overskygger tidvis de Neiognei, der ble jeg blasfemisk igjen. Dog, om blasfemistisk hadde vært en legning hadde den utvilsomt vært å finne her. Når sant skal sies, og den skal det jo, er jeg full av respekt for de buddhistiske verdier, harmoni og karma, masse pekefingre å tenke på. Noe underlig er det jo at Buddhas viktigste læresetning om at han var en lærer, ikke en Gud, ikke tillegges særlig tyngde og avgudsikoner dyrkes som guddommer. Men det viser vel menneskets behov for visuelle idoler, og kan forklare om ikke forsvare tv2s betydelige seertall båret fram av tenåringer som synger. Ikke utenkelig at Schibsted har en finger med i Buddhismen også. Men statuer kan de forme. Med kreative innslag som sleeping buddha, standing buddha, kneeling buddha, standing on one leg and touching his nose buddha etc.

Vel. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive noen ord om albinogekkoer og Vietnamesiske spisevaner men ble fanget i sirkelen av tautologier, så det får bli en annen gang.
Grillet hai er på menyen.

Kap un Kap