Raving i Roma

Den eternale by. En gang verdens maktsentrum og et sted mange veier ledet til. Nå et museum for gamle steiner fra alle verdens hjørner. Rammet inn av katolske kirker og omsluttet av velkledde espressojunkier som raver rundt for å slå i hjel tiden frem mot sin neste fiks. Men det er fine steiner, satt veldig pent oppå hverandre og romerne nøler ikke med å vise dem frem til alle som vil se. Sprekkferdige av stolthet over deres landsfedre, steinbyggerne.

ROMAS HISTORIE FRITT ETTER HUKOMMELSEN;
Legenden forteller at Roma ble grunnlagt av tvillingene Remus og Romulus noen 700 år før verdens mest kjente snekker åpnet øynene litt lenger øst og nedover. De var slektninger av Aeneas av Troja og ble reddet av en barmhjertig tjener som sendte dem av sted i en kurv nedover elven Tiber. Hvor de etter en stund ble de reddet i land av en elvegud og tatt hånd om av en ulv som lot dem suge på brystene sine. En hakkespett bidro også betydelig, men han får sjelden den æren han fortjener. De vokste opp og likte godt å gå på do sammen, da fikk de snakket ordentlig ut om ting. Omsider ble de uvenner og Remus ble slått ihjel av Romulus som tidlig innså at den nye byen måtte hete Roma etter ham, ikke Rema etter broren, det ville bare bli for dumt. En blanding av Jødisk avstamningsmytologi særlig representert ved historiene om Moses, Isaks tvillinggutter Esau og Jacob, Disneys Mowgli og Hakke Hakkespett. Men dette var naturligvis lenge før åndsloven trådte i kraft, så det fikk ikke noe rettslig etterspill. Oppmuntrer av dette fortsatte de unge Romerne sin kulturelle shopping. Særlig i Grekenland, hvor de rasket med seg arkitektur og religion. Så etter å ha byttet navn på noen guder og krysset fingrene for at ingen ville merke noe, kunne annekteringen, veibyggingen, badingen og gruppeavførelsen begynne for alvor.

Roma i dag er et fint sted hvor entusiastiske og velkledde mennesker i mørke skinnsko forsøker å unngå å bli truffet av scooterne som feier gjennom gatene. En by drevet av grillede paninier, doble espressoer, fersk mozarella, pasta i kreative former og vellagrede salte skinker. Iskremen gjør deg til en gravid kvinne og piazzaene til et eneste stort øye. Parkeringskulturen er forfriskende skandaløs, man kan nyte øl på kinoene og alle kjører vespa hele dagen. Ikke hele dagen vel? Jo, hele dagen. 

Romerne sier ustanselig eeeh.. til hverandre, som om de forsøker å overbevise andre til å være enige med dem. Eeehen viser seg å ha en rekke betydninger avhengig av intonasjon og situasjon.
- Var det god mat ehh..? Ehhh?
- Joda, eh.., eeeh!

Når den første eehen er unnagjort og situasjonen etablert, kan samtalen senere opptas utelukkende ved hjelp av eeh. Kelneren kan eksempelvis sneie innom bordet og spørre; Eeh? Eeeeeh? 

Romerne går i rute mellom kaffebarene, hvor oppreist ved bardisken styrter sine potente kaffer i små shotglass. Der står de med sine fine skinnsko, sine tette øyenbryn og små neser og sier eeeh til hverandre. En fin detalj på disse stedene er at man på toalettene ofte styrer vannet i vasken med en fotpedal. Det er gøy, men det er en lokal skikk å tisse på gaten, så det bør man naturligvis også forsøke. 

Det er forøvrig mange som liker å sove ute under åpen himmel eller i pappbokser. Sannsynligvis fordi de leier ut sine leiligheter til de mange amerikanerne i byen. Tvers over gaten fra min residens holder en hyggelig skjeggete man hus i en døråpning. Han har for vane å skrike til forbipasserende. Allerede ved vårt første møte stod det klart for ham at jeg ikke var av lokal avstamning, så han tok høyde for det og gav seg til å telle til fem på engelsk før han kastet seg ut i et tannløst glise. Jeg syntes det var riktig pent av ham, så til gjengjeld lærte jeg meg å telle til fem på italiensk. Så når vi nå møter hverandre, noe vi gjør stort sett hver dag, så teller vi til fem for hverandre før vi går hver til vårt.

I Roma kaller de italienske restauranter bare for restauranter, og kontanter er stadig det foretrukne betalingsmiddel. Hvor de får dem fra er et mysterium. Det er ikke et alternativ å betale med kort på spisesteder, så man må pent sørge for å ha lommeboken full til enhver tid, eller utsette seg for potensielt ydmykende opplevelser.

Man kan eksempelvis gå ned en steintrapp fra gaten som åpner seg til et sånt hvitt murpusset rom med små trebord med hvit- og rødrutede duker type sted. Med sånne kelnere som hoier og herjer ustanselig, oppmuntret av hverandre og den britiske jenten som syntes de var så festlige den gangen for noen år siden, og naturligvis en korpulent kokk med tomatsaus på forkleet som lager kjøttbollemiddager til hunder i bakgården og synger for dem når de kommer på date. Man kan bestille lasagne og få presentert en rosa, bløt og utflytende emulsjon som øynene umiddelbart kjølner til, men som ganen like snart kommer overens med. Etter endt måltid kan man be om regningen, bare for å oppdage at man ikke bærer med seg mer enn noen skarve mynter, og man kan la seg oppslukes av den forestående ydmykelsens kjølige omfavnelse. Man kan vurdere alternativene sine, besiktige rømningsveiene, og omsider velge å informere kelneren sin om situasjonen, hvorpå han kan respondere ved å påkalle alles oppmerksomhet og videreformidle det hele til de øvrige gjestenes spontane forlystelse. Noen kan snu seg mot deg og glise mens de tygger, andre kan velge å riste litt på hodet i din retning mens de tenker unevnelige tanker om deg og din økonomiske situasjon. Så kan man til sist få inntrykk av at ordet er sitt og fiske frem to av de mest brukte italienske ordene man har lært, og si dem to ganger etter hverandre, slik man har hørt italienerne gjøre.

- Scuzi scuzi, kan man si, og vifte litt med armene. Så følge opp med - Prego Prego, og strekke fram armen og løsne klokken for å presentere den for servitøren.
Så kan alle le litt, og si noe de fleste av dem forstår, før man ser sitt snitt til å trekke seg tilbake. Neste dag kan man eventuelt spise på et sted hvor kelnerne kan holde kjeft i fem sekunder, og sørge for å ha lommene fulle av kontanter.

Det er stadig brød og sirkus som er hovedtanken i italiensk politikk. Brød er de gode på, og sirkuset har flyttet ut av Colosseum og inn i fotballarenaene. Sirkusmester Berlusconi svinger pisken og forlater motstanderne i hans vake med bare og sviende rumper. 

Det er mange katolske prester som lusker rundt i gatene i Katolisismens solarpleksus. Det er så mange at det ikke finnes bruk for dem i de noen ni hundre kirkene som dominerer bybildet. Så de ser sitt snitt til å trekke ut på gaten i full seremoniell utrustning for å velsigne kjøretøy og andre transportmidler. Der står de og vifter med røkelsene sine og påkaller Gudens oppmerksomhet mot den mørkeblå Toyota Jarisen. Og pålegger ham å velsigne den og frigi føreren for alt ansvar. Som om han ikke har annet å bestille. Etter de mange bulkene å dømme har Gud uansett ikke noe imot at bilene kysser hverandre litt.

De mange tv-kanalene i Italia har gått inn for tv-shop looken og alle skuespillerne fra Hollywood har lært seg flytende italiensk for anledningen. Programlederne er alle voksne menn som roper mens de haster rundt i studio, tilsynelatende ute av stand til å begripe mikrofonens evne til å forsterke lydene de lager. Programmene består oftest av et mannspanel som akkompagnerer programlederen ved å hyle og bære seg og vekselvis være hysteriske eller sure, og naturligvis en pen kvinne som tar imot telefoner og får si noen ord mot slutten.

De romerske mennene plystrer faktisk på kvinnene de liker. Vel er det uvant for en som vokste opp i Gro Harlems Norge og kan umiddelbart fremstå som vulgært. Men det viser seg at de er meget selektive i sine bifall og plystringen kan faktisk fungere som en katalysator for kurtiseringsprosessen, naturligvis på hunnens premisser, og fremstår som en kur for nordboerens tendens til å gå seg vill i grøten. Jeg har enda ikke fått meg til å forsøke. Det tar litt tid å overstyre indoktrineringen.

Det visuelle Roma er en nytelse og en hyllest til det kreative mennesket. Byen er gjennomtrukket av kultur, med en så etablert estetisk kjerne at om man hadde forsøkt å reiser noe tilsvarende rådhuset i Bergen så hadde alle ledd høyt og lenge, klasket seg på lårene, dunket hverandre på ryggene og antageligvis sagt en del eeh... Palantinhøyden og Villa Borghese er kult, Colosseum og piazza Navona er kulere, St. Andreas Katedral og Pantheon er kulest og Katakombene og Vatikanet med St. Peters basilika og pavenes tidligere appartementer med de tilhørende museer og kapeller er så kult at det kan gjøre litt vondt.

OG SÅ EN HISTORIE;
Å spørre tilfeldige romere om retningsbeskrivelser mot en sagnomsust nattklubb kan fremstå som en god ide. Men det viser seg at romerne ikke er fremmed for å sende deg avsted mot bussnettets mørkeste avkroker snarere enn å innrømme sine utilstrekkeligheter som transportkoordinatorer. Jeg som hittil har trodd at det var et asiatisk særtrekk å være villige til å lyge på seg lokalkjennskap til steder de aldri har hørt om, for å ikke miste ansikt. (En asiat som sier at han ikke vet veien, er den mest uselviske personen du kan møte, og du gjør rett i å invitere ham med dit du skal.)

 Heldigvis er bussen i Roma gratis. Det må man anta. Jeg har i alle fall ikke funnet ut hvor billettene kommer fra. Det hviskes om automater og skinnende nye billetter, om valideringsmaskiner og datostempler, men jeg kan ikke få det til å stemme. Jeg har i alle fall kjørt buss hemningsløst i besteparten av tre uker uten å ha sett snurten av en billett. Det viktige er å entre bussen som om man virkelig mener det, som om man ikke leker busstur, og etterligne den romerske looken ved å avstå fra entusiasme, uavhengig av hvor mange velstablede steiner man passerer.

Men altså, om man nå engang har havnet i et søvnig residensområde på nattestid, langt fra den opprinnelige destinasjonen, så kan man treffe på noen trivelige renholdsarbeidere, som etter en innledende samtale om renholdsbransjens paradokser insisterer på å kjøre deg resten av veien. Du kan tilby deg å holde spaden, støtte bøtten og beundre feiing av høy klasse, før du befinner deg i forsetet av en stor grønn bossbil, godt klemt mellom to varme signalgule kjeledresser. Nok en gang på vei mot det ukjente, men denne gangen med stil. Sidene av den skittengrønne bossbilden er prydet med graffiti og innsiden er smakfullt dekorert med fargerike og obskøne klistremerker. Mens utkantroma farer forbi kan dere benytte tiden til å fjerne litt råtten banan fra hverandres bukseben og understreke for hverandre betydningen av rene gater.
- Joda, vi har rene gater i Bergen også. Men vi har dessverre giardiabæsj i drikkevannet.
- Bæsj i drikkevannet eh?
- Ja.

Etter utveksling av kontaktinformasjon kan føreren i god romersk stil skrense opp på fortauskanten, hvor du kan stige ut av bossbilen og ned på det opplyste inngangspartiet rett foran den populære nattklubben. Etter du har vinket farvel til dine nye venner kan du snu deg mot de dresskledde dørvaktene som gjør så store øyne de klarer mens de synkront slapper av i kjevemusklene og lar de store kroppene sine stenge for den lange buktende køen, som plutselig har blitt stille. Du kan bli stående noen sekunder og innse at du har kommet til riktig sted og at du har med kontanter. Så mens armanidressenes kognitive evner er presset til bristepunket, kan du benytte anledningen til å stige mot dem, hilse pent, - Hallao, Hallao, og stige forbi inn i evigheten.

Lyden av London

Dum du di dum du di dum dum dum dum dum di da da da -
Dirty old riiver, must you keep rolling, flowing intoo the night
People so busy, makes me feel dizzy, taxi light shines so briight

Jeg sitter ved Themsens bredder, ved Waterloo bridge, og lar Kinks ungdomsminner velte ut av i-poden og skylle over meg. Vel er den brun og skitten, men det er visst slik den er og skal være. En eldgammel brun aorta som skvulper vennlig, renner avsted og viser at tiden aldri står stille.

---------- Fire timer tidligere, litt nord og innover-------------

UtkantenLondon er som på tv. En urovekkende oppdagelse for en som alltid har trodd at muggfargene som preger alle BBC produksjoner er et resultat av et nostalgisk forhold til foreldet opptaksutstyr. Men slik ser det altså ut. Lange rekker av toetasjers murhus, hvite, grå og rødbrune, så langt sikten rekker. Ofte med dagligvareforretninger, bistroer og mer eller mindre udefinerbare foretak i første etasje. Det er ikke luft mellom husene, de henger sammen som en lang mur, med boliger i. Jeg kan ikke begripe hvordan den engelske ungdommen skal kunne smette rundt et gatehjørne eller søke tilflukt i en hekk mellom eiendommene etter epleslang eller andre fantestreker, når gatene bare rekker og rekker. Det blir således forståelig at britiske ungdommer tygger amfetamin som om de fikk betalt for det, når de må løpe to kilometer oppover gaten for å komme seg i sikkerhet rundt nærmeste gatehjørne.

Mye er forandret siden en liten gutt satt på trappen og ventet på melkemannen. Fish & Chips er erstattet av Fried Chicken, de gamle britiske mennene med tweedjakke og tobakksgulnet bart (som ble byttet ut til fordel for indere - som jobbet hardt og høstet fruktene og flyttet til bedre strøk), er byttet ut til fordel for mørkere varianter fra lenger sør i verden, som tilsynelatende har store vanskeligheter med å finne seg klær som ikke er for store. Dobbeldekkerbussene er oppgradert og haster hit og dit i et velsmurt system av mennesker i bevegelse. Det lukter gammelt i utkantlondon. Alt lukter gammelt. Kanskje som følge av sur nedbør fra en tid man ikke kunne se himmelen over byen for all røyken som kull og vedfyringen førte med seg. Puben lukter også gammelt. Her får man servert egg, bønner i tomatsaus, en krydret pølse og toast. Ønsker man te uten melk må man argumentere for det, og være på konstant alert da det står mennesker med små melkekanner over alt, parat til å helle alt de er god for i teen din. Menneskene i London snakker med hverandre. Det var nok noe de begynte med under krigen da mesteparten av det elektroniske kommunikasjonsutstyret etter hvert var ute av drift, og sannsynligvis har bevart sansen for siden. Oftest benytter de seg av et lekent og krydret språk, hvor alle setningene er avsluttet med et kosenavn eller en tittel på vedkommende man henvender seg til. Henholdsvis sweetheart, darling, mate, govenor, eller boss. Det hele foregår i en lett tone, men bak dette lystige og tilsynelatende påtatte altruistiske ytre får man fornemmelse av en alvorstung side - som om alle menneskene deler en mørk hemmelighet som de bærer rundt på, eller en kollektiv enighet om at alt egentlig er et helvete. Kanskje det er derfor alt lukter så gammelt. Det fine med menneskene i London, annet enn at de snakker med hverandre, er at de snakker engelsk. Det er forfriskende å være i et annet land enn sitt eget, og likevel være i stand til å oppfatte hva de rundt deg samtaler om. Da får man med seg mye man ellers ville forblitt uberørt av; som det eldre paret med krokete rygger som stod utenfor en Lebanese Restaurant, hvorpå den eldre herren blir stram i masken og forteller sin partner at - Im not eating at a lesbian restaurant.

London sentrum er et mektig og storslagent sted, fylt av grå murhus som ubeskjedent mesker seg i søyler, friser, gavler og arkitraver. Heldigvis har de her valgt å ha luft mellom bygningene, som rommer mengder av mennesker i alle slags størrelser, farger og fasonger, som snirkler og velter seg frem, slik de bør i en metropol med respekt for seg selv. Politimenn spankulerer rundt inni de karakteristiske fjollete hjelmene sine, ikke fullt så snedige gule overtrekksvester, men med tilsvarende fryktinngytende automatvåpen, som vitnesbyrd om storbyens frykt for sine egne - som aldri helt ble deres egne. En observasjon som blir ytterligere understreket av den konstante susen fra helikoptrene som hvileløst sirkulerer over bygg av betyding, og som blander seg med lyden av sekkepipe og afrikanske trommer som blir fremfør som om det stod om livet,, og kjemper om fotgjengernes oppmerksomhet, tilsynelatende uvitende om at de dominerer totalt forskjellige frekvenser. Det er Lyden av London. Og husk; skal du krysse gaten, så se til høyre. Ved alt som er hellig, se til høyre.

Jeg skal ta en buss mot Westminister, og går inn på den første som stopper. Menneskemasser skaper kaos foran sjåføren, og i kraft av jeg tross alt er i besittelse av et endags reisepass, går jeg korteste vei opp i annen etasje og setter meg godt til rette, flankert av en eldre herre som brummer storslått. Først nå oppdager jeg at bussen er fylt til randen med utelukkende eldre turister som alle har ørene fulle av øretelefoner som kommer ut av veggene og som storøyd blir guidet rundt i byen. Jeg gjør det eneste riktige i en slik situasjon, og fisker frem mine egne høretelefoner fra vesken, plugger dem inn i veggen. Noen undrende blikk over min tilstedeværelse blir raskt overmannet av den intense stemmen i øret, og slik reiser vi avsted gjennom Londons gater og tid, mens vi unisont gisper begeistret av henrykkelse ved passende anledninger. Etter en tid takker jeg for meg og går til sjåførens forbauselse av bussen ved Waterloo bridge, hvor jeg finner en benk.

Millions of people swarming like flies round waterloo underground But terry and julie cross over the river, Where they feel safe and sound And they doont need no frieends

Jeg er ikke helt der, og jeg trenger venner, så jeg avtaler å møte en kamerat i Holdborn. Jeg er tidlig ute og setter meg ned på et folketomt busstopp for å lese om siste nytt i engelske forhold. Busstoppet begynner raskt å fylles med mennesker som i starten kikker på meg før de nølende stiller seg opp. Flere kommer til, og det blir etter hvert trangt om plassen. Jeg er dypt inne i en skildring om hvordan Paul McCartney stoppet for å kjøpe en kopp kaffe på vei hjem fra skilsmisseforhandlingene sine, da en lettere beruset mann som ser ut til å ha vært ute alle vinternettene før kommer bort til meg og kan fortelle meg høylydt at vi er en gjeng med fjompenisser som venter ved et busstopp som ikke er i bruk, og retter min oppmerksomhet mot skiltet som bekrefter det. Det murres lavt og anklagende blant de ventende når de kan overhøre meg fortelle mannen at jeg er fullstendig klar over skiltet, og at jeg simpelthen sitter og leser avisen mens jeg venter på en kamerat, hvorpå de ventende demonstrativt haster avsted mot neste stopp mens de gjør sitt ytterste for å kaste strenge og oppgitte blikk vilt rundt seg.

Kvelden blir så til natt. Jeg ser foreløpig ingen grunn til å øve meg til å bli begeistret for engelsk Ale, og det er forøvrig ikke et eneste hvitt menneske å se i Wightman Road. Menneskene på undergrunnsbanen humper i takt og er i likhet med meg ferdig med dagen.

As long as they gaze on waterloo sunset, They are in paradiise

Burma i Bevegelse!

Når hodet blir tungt og fremsikten kort, når lyset forsvinner og erstattet av sort - når håpet går bort. Når meninger gjemmes bort under dekke, når det er for mye å rekke, men vanskelig å få gjort. Når de beste alltid går først bort. Når furene vokser og hudene slipper, når øynene glipper og smilet blir minner og tanker om fremtidens latter forsvinner. Når hjertene stivner og øynene skriker, når tanker må skjules bak ryggende viker, når sannheter spriker og ledere sviker. Når du lengter etter noe nytt, noe gammelt som var men som du ble snytt, når skjebnene bruser og never er knytt. Når skålen blir snudd og gnisten blir tent, når linen blir spent, når folket er brent og mennesker kjemper mot ufordekt sinne. Når livet må vinne. Når våpnene bestemmer hva som betyr, bak maskiner og farger og veltrente dyr - og stålrør som spyr.

Da finnes du bak det innerste inne, bak et nettverk av låser som kun tanken kan finne, og kun tillit kan sprenge - ved hver tråd som blir aske har vi ventet for lenge. Bak en stemme som viste og en rygg som var rak, bak en mann som har falt, og en røst som ble svak. Bak et skrikende hull der trygghet var rommet, som nervene husker og forakter dets tomhet. Der er du, de trofastes venn, med et hvisken om trygghet og latter igjen. Viljer av stål og viljer av kvae, som kverner og maler, venner som taler, lyden av fremtid uten frykt for befaler.

Du trenger hjelp til å bygge en bro, at det er noen som tør, at det er noen spør, at det er noen åpner en dør som har vært åpnet hundre ganger før, men ser noe nytt - vær stille og lytt. For stemmene bærer og verden har øyner, som ikke har tid til diktatorens løgner. Sammen mot krigsmakt, grønt på geledd, fryktløs men redd, kokende blod bak ansikt av jade, en fredfylt fasade, du er ikke som dem - du er dekket av rødt, de har murer og våpen, du har bølger av kjøtt.

Barn av Burma som kjenner sin tid, de vet deres kall, noe som ikke kan måles i tall, noe som ikke kan måles i tønner, noen som ikke vil ha deres brønner, noen som ikke tar deres sønner. Du trenger en sjanse, du trenger en pause, at stemmer får feste og at noen er rause. At tankene samles og frykten får fri ,Aung San Suu Kyi. Tid for å handle, tid for å gi, tid for at andre også blir vi.

En spade

En av politikernaboene til ungdomshuset i København er intervjuet i BT i dag;
- Hvorfor skal det være et ungdomshus i København?
- Fordi de unge er der. Man kan ikke bare sette dem alle i fengsel for resten av ungdomstiden deres.

Det er altså alternativene. Ungdomshus eller fengsel. Hva skjedde med idrett og grøftefylla? I mine glansdager trengte vi ikke engang et sted å være inne, bare et sted å være utenfor.I Norge har vi for lange soningskøer og for liten kapasitet til å fengsle ungdommen, så da må politikerne se nærmere på alternativ to. Det løser jo alt. Da er det bare å bygge et lite hus i Nygårdsparken hvor de kan punktere seg i fred og ro, noen stråhytter til de nigerianske prostituerte og noen brakker rundt hver ungdomsskole hvor de yngre kan knekke nøttene de har funnet i besteforeldrenes medisinskap og senere spy på veggene.

Nuvel. De danske hissigproppene er vel ikke representative for ungdommen forøvrig. Det er bøllene, anarkistene, blitzerne om du vil, og alle de andre som bare er med og ikke skjønner helt greien. De liker godt å lage kvalm og er sinte på mamma og pappa og alle som vil bestemme over dem. De synes hierarki er teit og vil mye heller ha et samfunn basert på en mer horisontal organisering. Og rundt om kring i verden sitter det andre sinte ungdommer som bare venter på å få en telefon fra et sted hvor strømningene legitimerer å være litt utagerende mot makten. Så kommer de med busser og båter og bagene fulle av steiner. Hva om de hadde samlet transportkostnadene og leiet et nytt hus? Eller pantet noen av de flaskene de kaster på folk. Og hva faen skjedde med kakelotteri? De kan vel bake litt vel. Man blander samme litt mel, melk og egg, og vips.

Neivel. De ville ikke ha et annet hus og de ville ikke kjøpe ungdomshuset, som et uttrykk for deres idealer. De kunne jo ikke innfatte seg etter et samfunn basert på penger og kontroll, og råderett over egne eiendommer. Det hadde naturligvis ikke vært like spennende å eie huset selv. Under okkupasjon eller dispensasjon er enhver bevegelse og handling de utfører demonstrativ. Om man spiser en skive hvitost på kjøkkenet, er det en in-your-face skive med fuck-the-police majones. Det er ikke like vilt å høre på the Clash og drikke øl rett fra flasken om alt går lovlig for seg. Eller å ha voldsom sex i en skitten krok om det ikke er i opposisjon til noe.

Det er bare en måned siden sist det var opptøyer i Nørrebrohooden, da nynasistene skulle demonstrere litt og ble møtt av motdemonstrasjoner som kastet flasker, avløst av muslimske ungdommer som i sin tur protesterte mot alt sammen og kastet ting hit og dit. Det hele var så vellykket at det var duket for en ny omgang. Ungdomshus eller fengsel? Hva med dommshus og undomsfengsel.

Sløydlæreren min på Minde barneskole, Kalgraff, instuerte oss i å forme en trekloss til en Sinnatagg. Det var en liten trebit med furer til fingrene som man kunne klemme ordentlig hardt på om man var sint, og følgelig få utløp for den påtrengende frustrasjonen. Når verden går litt imot, så klemmer man som faen.

Men Kalgraff har ikke vært i København, og 643 personer er pågrepet hittil. Seriøst. Hva faen skjedde med å løpe fra politiet? Det eldgamle lage-litt-kvalm-og-stikke-av trikset. Hit and run om du vil. Å ta seg over noen hagegjerder, spinne rundt noen gatehjørner og gjemme seg under noen busker mens man forsøker å lytte
etter forfølgerne, overdøvet av ens egne hjerteslag. Må de så voldsomt nærme for å kaste stein? Klarer de ikke stive av håndleddene tilstrekkelig? Er det derfor de er sure?

Misforstå meg rett, opptøyer i København er heftig. Ikke voldsommere enn en gjennomsnittlig helg i Los Angeles og roligere enn en muslimsk fødselsdag, men dog spennende og relativt dramatisk. Jeg liker godt at ungdommen står på krava, og at makten i våre nordiske land nok kunne legge forholdene bedre til rette for utenomnarkotiske aktiviteter. Men slike forhold legitimerer ikke at alskens sure folk benytter sjansen til å avreagere litt, bli kvitt noen dårlige barndomsminner og ventilere litt frustrasjon. Men når det er det som er greien, kaste noen steiner mot makta, rope litt på rim og tenne noen bål, så er det helt kult for meg. Såfremt de kaller det for en spade.

Fem avsnitt jul - 2006

Prolog
Helvete!, sa jeg og kikket tomt ut i luften, slik man noen ganger gjør når man er inni seg selv.
Hvorfor er du så nedfor da, spurte den gamle damen, det er jo Jul!
Jeg var ikke nedfor. Jeg ble bare overrumplet av en plutselig forståelse av at jeg hadde glemt å sende med min mor presangen da dro til København.

I julen kan man ikke være nedfor, for det er former som må følges, stemninger som må hedres, retter som må tilberedes og sanger som må synges. Alt for å gjenopprette og opprettholde en illusjon av en tidsperiode hvor man plutselig blir bedre mennesker, det er håp for fremtiden og at vi trekker lasset i samme retning. Så lenge prosjektet sprer glede og harmoni, uten å skade noen, er jeg for. Peis på.

Lille Julaften
Hei hvor det går. Det er varmt i huset. Det skal være varmt i huset i julen. Mennesker i handling, mennesker på handling, menneskehandel. Vi har mistet primstaven og glemt at i dag er det Tollmesse, og i alle fall glemt at Sjurmesse egentlig er det samme. Å sette O helga natt på repeat for å jobbe inn akkurat den riktige stemningen. Kjøttrevler under jekselen, kjøttrus i hodet, kjøttgrøt i magen, og menn med magesyre i brystet som blir kjørt til akuttmottakene – men rekker hjem tidsnok til moltekremen. Formene følges, meningsutvekslinger følger. Når vises grevinnen og hovmesteren? De viste den i går mener noen, den vises alltid til samme tid på samme kanal mener andre, og plutselig blafrer den senile hovmesteren opp på tv, nøyaktig timet så man ikke ødelegger stemningen med et glimt av Vidar ”smørbukken” Arnesen. Hovmesteren har tatt ledelsen foran Jesus om å være Julens frontsymbol. Vi er alle med rundt bordet. Rundt og rundt. Bordet er året og gjestene er årstidene. Vi har kommet i mål nok en gang, nok en syklus. Vi ler og feirer oss selv. Vi lever, vi leeever.

Nå må dere spise godt, nå når det er gratis, sier min far til gjestene.
Jævlig som du spiser da din småfaen, sier min stemor sin far til sitt barnebarn.

Julaften
Så tennes tusen julelys og BKK gnir seg i hendene. Noen vil spise julesukker fra julesokker og se på julefilmer. Askepåååått! Askepåååååått! Andre går i kirken og hører på presten snakke om å være som barna. Vi må være som barna, sier han Men, vi er jo som barna! Vi er fiskene som ser vannet, men ser vekk. Det er min teori, og den vil jeg stå for. I alle fall ut dagen.

Vi er pene i tøyet, og må kjøre to runder for å få med oss alle gavene. Vi utveksler oppskrifter på ribbe og pinnekjøtt. Vi er to leirer; tallerken eller folie, røkt eller urøkt. Vi røyker fredspipe og er enige om at kålrabistappe er voldsomt godt. Vi koser oss, vi hygger oss, og gleder oss til å se ansiktene til de vi er glad i når de åpner gavene vi har gitt dem. Jeg har gitt etter for to tiårs press og skrevet en ønskeliste. Det resulterer i at jeg får tretten Rocky II bøker og fire strykejern.

BjarneBjarne-uten-en-fot-og-en-arm insisterer på at han har kreft i protesen.
The muff! Have you seen the muff?, roper min far banksjefen, indirekte inspirert av en jøde som spiller wigger i Cannes. Vi koser oss mer. Vi er velsynkretiserte. Vi feirer vintersolverv i smug, lysere tider, med offer, drikkegilde og gaver. Smeltet sammen med romersk feiring av noen guder, overlappet av kristendommen. La gå, vi feirer alt sammen, vi drikker jul. Ingen snø, ingen julenek. Julenissen er ansatt hos The Coca Cola company som produktutvikler. Vi holder julestue, men jomfruene kaster ikke lenger garnnøster ned skorsteinene for å trekke opp sine fremtidige ektemenn. I alle fall ikke hos oss.
Georg Johannesen døde på julaften i fjor, Kenneth Sivertsen døde på julaften i år. Friske pust er borte. Jesus ble født på julaften. Nei, det gjorde han jo ikke, det var en annen gang.

Første juledag
Vi er med familien og er familie. Det er harmoni, helt til noen finner ut at vi ikke lengre er de fire eneste Kambergene i Norge, for nå bor Martmut Kamberg i krogstadelva. Vi vet ikke hva han har der å bestille, men er enige om at han kommer til å få et tilbud han ikke kan avlså.
Magesekken er utvidet og tåler mer. Mer. Vi spiser råtnet fisk med rømme på og utrevne tunger. Jeg ser på Wedding Crashers og går igjennom hele registeret. Jeg ler, sitrer, håper og hikster. Jeg liker henne godt, men dere får meg aldri til å innrømme det. Vi velter oss i brettspill og sennep hele dagen.

Andre juledag/Epilog
Jeg er en medisterkake som henger i min egen munnvik
Jeg er en ansjos som svømmer i akevitt og smaker min egen medisin
Vi synkronturner i en elv av ribbefett som vi ikke vet navnet på
Åtte dyrearter hvilte på koldtbordet – ingen stod opp igjen
Unnskyld, men du har litt kreft på protesen som roper etter riskrem
Det er ikke lett å tygge når gebisset ligger på et annet bord
Nissen sitter i hjørnet med blikket fullt av regnsdyrspølse
Å jogge rundt juletreet med en svett fetter i hånden er nødvendig - men neppe nok
Alle veier ender på Garage

Glad gutt

Det er på tide å anerkjenne at latteren til Tenzin Gyatso, også kjent som den 14nde Dalai Lama, er den mest befriende og smittsomme jeg er kjent med. For en herlig type. Han ler i tide og utide, og den fnisete hikstingen hans avslører langvarig og vellykket kondisjonering i the art of happiness. Han høres så bekymringsfri og glad ut, så ren og godhjertet, at det er umulig for meg å ikke le med. Jeg liker ham godt.

Ikke bare selve lyden, men også timingen er upåklagelig. Han ler godt og lenge på stunder mange vil oppfatte som uhøflig og upassende.

Eksempel: Fra hans innlegg fra talerstolen på en konferanse om Globalisering og Universelt ansvar;
"The few years ago; one occation I was in England, at that time the late queen mother, then her age 96 year old, so I have one audience with her. Then I ask him (Her!(hvisking fra siden)) Eh, æ, I ask her.. Hæhæhæhæhæh, Hihihihæhæ, hikst hikst, I made queen mother male. Hihihæhæhæhæ

Blunk

Mørket i øynene hennes strekker ut og
sluker avstanden mellom oss
Blikket har vekt og berøring
som gjør hvert møte til det første

De andre er ikke mer
Hun vet det vi andre glemmer
Vi har alle hvert vårt navn
men i musikken er vi bare bevegelse

Fragmenter Fra Myanmar

Myanmar, eller Burma for de av dere som ikke anerkjenner Juntaens styre, er et fattig land med tett grønn jungel fylt av brune herdete mennesker med flate ansikter. Nok et land i post-imperial krise, som etter britenes exit i 1948 har vært herjet av etniske stridigheter, roterende kupp og gerriliagrupper som ikke ser gjennom samme kikkert. Aung San Suu Kyi vet vi jo alle. General Than Shwe har lite til overs for studentaktivister eller menneskerettigheter og styrer med stivt håndledd (ypperlig for kasting) og i tråd med god fengselsmentalitet er sigaretter og whiskey den hardeste valutaen.

På grensen blir man møtt av militært personell i slitte uniformer med personlige preg og eskortert til immigrasjonsmyndighetens kontor, til forveksling påfallende lik en bambushytte. Under et stort skilt som leser Please work together for drugs trafficing and abuse finish sitter en representant fra myndighetene med caps fra hitlerjugends overskuddslager med gummene fulle av lett narkotiske betelnøtter og stempler som faen. Wie gehts, tenker jeg og lent opp mot no foto skiltet fisker jeg sakte frem kameraet og skyter et par fra hoften. Knips Blitz, Helvete. Hele rommet er i bevegelse, engelske fraser er glemt og stempelmannen brøler og skriker til meg så den burgunderrøde betelsaften spruter mens han vifter febrilsk med de tilgjengelige kroppsdelene i et forsøk på å snappe til seg passet mitt. Das ville nok vært guten sein das ja mein verrückter Freund, jeg trenger min lille røde. Jeg klarer å holde fingrene hans fra frukten lenge nok til at situasjonen roer seg noen hakk, og unngår konfiskering av kamera ved å vise mennene med automatvåpen at jeg sletter ett av bildene. Next time, kaputt! konkluderer betelmannen da saften har størknet i munnviken. Jeg velger å tro at han refererte til kameraet. Takk til Fujifilm for hurtigbilderfunksjonen. Enjoy.

En gruppe mennesker som skal samme vei finner sammen og praier en minibuss. Erfaringen sier at mennesker fra alle verdenshjørnene med deres respektive kulturer, religioner, ideologier, verdier og seksuelle prefferanser presset sammen i en svett motorvogn på humpetur gjennom jungelen sjelden blir alminnelig.

Minibuss i bevegelse - Kveld - Myanmar

Aktører; En lokal sjåfør med høyt blodtrykk, en overdimensjonert amerikansk tidligere bodybuilder med tyngdekraften som største fiende, en aldrende sør-koreansk dame og hennes kronisk fnisende datter, en enorm tysk transvestitt med dyp og fyldig bassrøst, to gjennomtattoverte øst-londonere og en nordmann som spiser eple.
Jungelen raser forbi i en grøt av grener og lyder fra ukjente struper. Damen fra sør-korea er uenig med lunsjen hun forsøker å fordøye og som konsekvens av dette må vi holde vinduene åpne for lufting, noe som setter kjøretøyets allerede sviktende airconditioning ut av spill. Det er varmt i Myanmar. Den amerikanske ekspumperen er hissig og mediterer på godt amerikansk vis med mantraet What tha fuck man, what tha fuck is this maaan? Det enorme tyske mennesket med ørnenese og lyseblå teltkjole er ubekvem og vugger i en fostervariasjon slik at setet dunker mot føttene til amerikaneren bak ham/henne. Dunk dunk dunk, homp homp homp.

- You gotta be fuckin kiddig me! Dont eat my fuckin leg. Dont eat my fuckin leg!
- Im not eatzing! Im not eaaatziing!

- Have you ever seen an american flip out maaan? Its the last thing you'll see maaan!

- I dont whantz to see you flip outz anyzhing!

- Argh. Don't eat my fuckin leg maaan!

- Blærgh. Im noot eatzing, Im leaning.
Beavis and Butthead med tattoveringene sitter bakerst og hisser opp stemningen med hysterisk latter i den dypeste røsten de klarer og gjentatte oppfordringer til sjåføren om å stop to get some papah mate, somebohy foghot to whipe thei ass. Den sør-koreanske jenten tvinner museflettene og fniser febrilsk ved siden av moren som sitter og promper, mens sjåføren forsøker å unngå de verste hullene i veien samtidig som han skriker usammenhengende oppfordringer om å relask! relask!

USA vs Tyskland, Tyskland vs England, Sør-Korea vs Alle og Myanmar vs UNICEF. Norge klarer for en gangs skyld å avstå fra fredsmeglerrollen og bevare en tilsynelatende nøytralitet, godt hjulpet av et bredt glis, godmodig humring og Artenes Opprinnelse på lydbok. Det er ingentig naturlig over utvalget av disse artene, bare tilfeldighet. Herlige tilfeldighet, situasjonenes katalysator og minnenes muse.
Hvert blikk et potensielt maleri og hver time en roman.

Allhelgensaften 2006

På vei til Burma/Myanmar for å hilse på Juntaen og kjøpe litt ris til de sultne, ble det et stopp i Karon ved Phuket i Thailand. Datoen var 31 oktober og som i de fleste indokinesiske land omfavner de også her vestlige popkulturfenomener som Halloween, i mer eller mindre synkretisert form. I vårt tilfelle manifestert gjennom kostymer og en fest på stranden. Den samme stranden hvor flere hundre mennesker omkom 26 desember 2004.

Vanligvis holder folk flest seg borte fra strandsonen etter mørket har senket seg. Delvis av frykt for å bli forulempet av de mer aggressive homofile transvestittene som opererer i området, men i hovedsak av frykt for gjenferd som sniker rundt i buskene. Jeg har enda ikke sett noen gjenferd tror jeg. Vel, jeg så en uforskammet bleik kar forleden som gikk noe ustødig og laget noen lyder som kunne minne om uling, men jeg tror ikke han var et gjenferd. Men det blir rapportert om høy aktivitet blandt de døde og folk er urolige.

Selve stranden har skiftet ham etter den store bølgen ettersom den dro med seg store mengder sand fra havbunnen. I utgangspunktet et kjærkomment tilskudd, men samtidig har det oppstått et nytt fenomen som jeg aldri før har vært ute for. Sanden lager lyd. Ikke litt rasling og knudring som man har lært å forvente av små steinpartikler som gnis mot hverandre, men en høy og jevn knirke-skrikelyd, som en filtrert versjon av negler på en kritttavle. Det hele er både underlig og ikke så rent lite fascinerende, og gir fantasien stort spillerom. Som om menneskenes dødskamp har festet seg i sanden og ytrer sin fortvilelse hver gang noen trår på den. Om man tillegger noen kredibillitet til residual hauntings, hvor man mener mennesker gir fra seg store mengder energi i et traumatisk dødsøyeblikk som lager et avtrykk i de umiddelbare omgivelsene, og tilsvarende fenomener blir det hele ganske ukoselig.

Her hadde vi altså fest på allhelgensaften. Kvelden historien sier barrieren mellom dimensjonene er på sitt svakeste og de dødes sjeler lettest kan få kontakt med den fysiske verden med deres eventuelle krefter på sitt sterkeste. Kledd i skumle kostymer gikk vi rundt og knirket i skrikesanden, uten mulighet til å skille mennesker fra gjenferd.

Kveldens øvrige underholdning bestod i hovedsak av fyllebading, fylledansing og fyllekasteballer-på-transvestittene-som-faller-i-isvannet. Eventuelt, kaste baller på fylletransvestittene. Det fremstod jo som en god ide, å treffe det lille metallhjertet med en ball og sende vedkommende ned i isvannet. Men resultatet ble jo da en våt og fyrig transvestitt i gjennomsiktig bikini. Utrolig hva noen østrogentabletter kan utrette.

Ja, det er en mann med bryster.

Miniputtene på Søreide

Dette bildet ble nylig funnet på flickr.com, hvor man tilsynelatende kan søke på personer og følge linker til mennesker man engang kjente. Kanskje min første opptreden i blekk, i anledning gneist miniputters seier i Varegg cup i 1986. Ett hopp i tid til en underlig samling mennesker. Og en underlig liten kar nede til høyre med horisontal potteklipp, som enda ikke er bevandret innen lagbildeestetikk og -paradigme.
Alle de andre ser jo ut til å ha skjønt det.

Malysia og andre buskvekster

Jeg er i Malaysia. I Malaysia kjører de i bil og har striper i håret. I Malaysia er de ikke interessert i hva som foregår i Thailand eller Nord-korea, og den pågående temporære samfunnsdebatten evolverer seg rundt hvorvidt de skal benytte seg av spisepinner eller gaffel for å ta til seg ris. Utvilsomt et uttrykk for kulturell tilhørighets- og identitetskrise, så kanskje er de ikke så blaserte og uengasjerte som først antatt.

Jeg har fått en oppfordring om å starte flere setninger med jeg. Ok.
Jeg har betennelse/katarr på øyet. Det er blodrødt og gir fra seg en tykk gul veske. Menneskene som daglig befinner seg på det lokale vannhullet funky fish, blant de med begrensede talegaver også kjent som fuck that fish og funky shit, har alle smittsom betennelse/katarr på øynene. De er blodrøde og gir fra seg en tykk gul veske. Følgelig går alle med solbriller utstyrt med store sorte glass. Baren har hatt noe dalene besøkstall da man gjennom glassveggene kan se en gjeng med tilsynelatende dystre menn og kvinner som i et svakt belyst rom sitter, står og spiller billiard med solbriller med store sorte glass. Om noen skulle få snirklet et blikk under solbrillene møter de lett sammenknepne blodrøde øyne med små svarte pupiller. Det er et uhyggelig skue, selv for oss som kjenner historien og som en del av X-files generasjonen hadde jeg selv blitt vettskremt i møte med Voldemort i Tarantinos vampyrbar.

Jeg, satt på balkongen min forleden, hørte på Beethoven og kikket utover det regntunge landskapet i tropenatten. Nedenfor kom en mellomaldrene vestlig mann kjørende på den store motorsykkelen sin, med en lokal kvinne snurpet rundt ryggen. Han var nok litt for varm i trøyen og litt for ivrig etter å komme seg i hus, så da han brøt av mot venstre og begynte stigningen mot residensen skled sykkelen og veltet over dem. De jamret og bar seg begge to, så jeg hastet ned til dem og etter litt møye frigjorde dem fra motorsykkelen som låste dem begge til bakken. Det hele endte med noen små kvestelser, hissige gloser fra snurperen om alkohol og kjøring, spekulasjoner om hvor lenge de måtte ligge der om ikke noen hadde vært på balkongen sin i svarteste natten og 50% rabatt på alle tjenester ved Ao Nang beach resort spa. Det vil si 20 kroner for en times sadomaskinistisk traktering fremfor 40 kroner.Takk til Beethovens kraftfulle utbrudd på klaviaturet.

Om lydene vi lager I:
En grinete og forvokst engelskmann hadde behov for ventilering etter England spilte uavgjort hjemme mot Makedonia og så seg ut meg. Diju piss oh muh børd, ropte han (Les: did you piss on my bird.). Det tok noen sekunder før vi var på samme side. Han mente med dette å antyde at jeg hadde slengt upassende bemerkninger etter damen hans da hun besøkte toalettet. Diju piss oh muh børd? Ja, det er min greie. Jeg sitter i baren og slenger slibrige bemerkninger etter damer som besøker toalettet.. Jeg måtte si som sant var at jeg ikke hadde tisset på fuglen hans, og om han måtte vite det hadde jeg en noe beskjeden blære som uansett ville gjort det vanskelig å tisse mens hele baren så på, ikke minst på en jente. Han godtok denne forklaringen noe forvirret og mottvillig, godt hjulpet av Nain (barens innkaster/utkaster kvalifisert gjennom åresvis som steinkaster) som ikke så særlig snill ut med sine blodrøde øyne som ga fra seg en tykk gul veske.

Om lydene vi lager II:
Tidligere i dag besøkte jeg et marked for å velte meg i områdets fruktreserver. Mens jeg plukket ut noen lekre små brune frukter med gult kjøtt, og noen litt større rosa frukter med hvitt kjøtt og sorte frø, (en sånn ja),ble jeg haiet av en noe nedslitt eldre dame som ville selge meg noen opplevelsesturer av ymse karakter. Dette voldte meg ikke nevneverdige kvaler, såpass herdet har man vel blitt, og ettersom hun ikke ga uttrykk for å beherske andre språk enn den lokale sinotibetanske varianten, fant jeg det i forbifarten like funksjonelt å svare henne på norsk som hvilket som helst annet språk. Nei til sightseeing, sa jeg. (Ok, litt engelsk også (Severdighetsseing?)) Hun kikket brysk på meg men stod på sitt, og insisterte energisk. Nei til sightseeing, sa jeg og var klar til å forlate stedet. Da så mannen jeg nettopp hadde kjøpt frukten fra sitt snitt. Nei til sightseeing istemte han, og gjentok det instendig flere ganger, noe som hadde en dramatisk effekt på damen med det usympatiske ytre, som gav seg til å klaske håndflatene mot ansiktet, vugge fra side til side og tilsynelatende klage sin nød. Slik forsatte det en stund, til fruktmannen nikket omstendelig til meg før han returnerte til boden sin, og jeg gav meg i vei.I ettertid viser det seg at om man sier; nei til sightseeing, raskt og med markant bergensk særklang og drar litt på e'ene betyr det for damen; Du oppfører deg dårlig! Hun oppførte seg dårlig, og det sa vi klart fra om, fruktmannen og jeg.

Ao Nang

En ny vår for bloggen, etter ett lite år uten nevneverdig aktivitet. Etter tre måneder på reise i indo-kina burde det finnes noen ord som er verdt å skrive.

Jeg har funnet stranden min. Ao Nang i Thailand. Var egentlig bare på vei igjennom, men nå har jeg vært her i ti dager. En fin og søvnig liten landsby, omkring 2000 innbyggere inkludert turister, en nydelig strand, lukten av frisk frukt og den uforklarlige følelsen av trygghet og fortrolighet man finner en sjelden gang. Et slikt sted som farger menneskene, og menneskene farger stedet. En sirkel av tilfredshet som sprer seg utover. Vi kjenner hverandre nå, og jeg hilser til høyre og venstre på vei til lunsj, eller for å lese litt på stranden. Vi smiler til hverandre og ønsker hverandre en god dag og ellers annet min enda særdeles utilstrekkelige thai kan produsere ut av ermet. Og vi mener det.

Jeg kunne skrevet flere ord, men jeg tror det er tilstrekkelig. Kanskje vil følelsen jeg ønsker å formidle strekke seg utover dens digitale bærer og forstørre sirkelen.

Jeg ønsker dere en god dag, og en ny god dag etter den.

Coup d'État

Jeg er i Vietnam. Det vil si, jeg er i sør i Thailand, men det tar litt tid før sjelen innhenter legemet etter nevneverdige geografiske og kulturelle forflytninger. Jeg ankom akkurat i tide til å overvære det pågaende statskuppet. Fascinerende . Det fremstår oftest så overraskende enkelt, som om makten fremdeles er noe håndfast som kan gripes og ikke en ubestemmelig blanding av opinion, velvilje og vane. Som unge frøken Shunashawatatanamanama forklarte meg for noen øyeblikk siden; We don't like Prime Minister Thaksin. so we kick him out. Ok. Det gir en fin innsikt i stabiliteten til et av Asiens mest stabiliserende og stabile demokrati.

Jeg vet ingenting om sammenlignende politikk, men jeg vet litt om politikk, og litt om å sammeligne. Noe sier meg at det ikke faller Sigurd "Sneipen" Frisvold like naturlig å snirkle seg inn feltuniformen, parkere en smårusten CV90 foran stortinget, snuble ned på trappen med megafonen i hende, brølende fragmenter om at øvelse er øvelse, alle mann alle, Stoltenberg er en fjolle og understreke viktigheten av å drikke vann. Trolig flankert av Anne Grethe Strøm-Erichsen med et kjeitete grep rundt AG3en, en for stor hjelm som stadig detter ned foran øynene, mumlende noe om kvinner i forsvaret og Mjelde som stastminister.
Når det er sagt er det eneste militære innslag her i sør (bortsett fra en og annen muslimsk opprører lett gjenkjennelig på den heldekkende drakten og russiske automatvåpen), en og annen brite med kamuflasjefarget shorts og sikkerhetsvakter som vugget på krakken og finpusser kinken i nakken mens de sugler nedover uniformen sin.

Jeg kan med letthet si at jeg har sett underligere ting i gatene her omkring enn tanks. Det er underlig hvor familiære vi er med krig, selv om de fleste av oss aldri har opplevd det. Hvor vi er til å se mennesker dø, selv om de fleste av oss aldri har sett det. Bildekjedenes makt. Det er vel i den sammenheng ikke overraskende at den andre bygningen militæret tok over i Bangkok var den nasjonale tv-stasjonen. Det er opplagt at de var like drittlei kinesiske episke såpeserier som oss andre. De er jo totalt urealistiske, som om ikke kineserene hadde annet å bestille for noen hundre år siden enn å fly hit og dit og kaste lynende spisepinner på hverandre.
Men folket virker fornøyd med at Mr Thaksin har blitt fratatt makten. Det var kanskje på tide å ruske litt opp i en gammel kultur som har gått i dvale. Kanskje det nye styret kan ta ned julepynten som henger året rundt. Jeg mener ikke være blasfemisk, men jeg tror ikke julepynt var så viktig for Buddha som de skal ha det til. Tilbake til røttene; Landet som ga oss siamesiske tvillinger og boksing med sparking har akkumulert i neonfargede taxier, pussy drink beer og pussy write letter show. Isolert sett utvilsomt et unektelig fascinerende konsept, med en god porsjon kulturell relativitet.

La oss generalisere litt: Thailand er et fint sted, og thaier er kjekke. En herlig symbiose av dualismer. Spennende-skremmende,
Ulåste dører, sitrongress mellom tennene, elvebåt taxier, gullbelagte tak, kaffe med sjokoladearoma, jenter som får piercet tungen og venninder som spyr av skrekk og overraskelse, gutter som i frihetsrus får dreadset håret mens de fulle kompisene kliner med de fine damene, midliertidig uoppmerksomme på de testosteronforstørrede adamseplene. Glisende thaier, skulende arabere, solbrente briter og orangekledde buddhistmunker som lurer på hvem faen denne Kung Fu er som alle engelskmenne spør om de kjenner.
Når det hele koker ned til kål, smaker alt sammen kokosmelk. Jeg liker kokosmelk.

Integrasjon er nøkkelordet. Her har de integrert som faen i åresvis. Kulturer, nasjonaliteter og legninger. Masse spennende kombinasjoner på det sistnevnte. Gutter som liker jenter har blitt noe av en kuriositet. Integrasjonen av kinesere har pågått lenge, men ikke gått like knirkefritt ettersom de små luringene er like ærgjerrige på å bevare sin kulturelle identitet, som islendingene er på å bevare gammelnorsk, og min mor er på å bevare gammelost. Det faktum at den avsatte statsministeren tilhører denne gruppen, den kinesiske altså, gjør at de har kommet til et veiskille hva nasjonal identitet angår.

Theravada buddhismen har blitt integrert så vellykket i millenium metropolen at kunsten å spytte/skyte/presse en ping pong ball med størst mulig presisjon og momentum ut av vaginaen overskygger tidvis de Neiognei, der ble jeg blasfemisk igjen. Dog, om blasfemistisk hadde vært en legning hadde den utvilsomt vært å finne her. Når sant skal sies, og den skal det jo, er jeg full av respekt for de buddhistiske verdier, harmoni og karma, masse pekefingre å tenke på. Noe underlig er det jo at Buddhas viktigste læresetning om at han var en lærer, ikke en Gud, ikke tillegges særlig tyngde og avgudsikoner dyrkes som guddommer. Men det viser vel menneskets behov for visuelle idoler, og kan forklare om ikke forsvare tv2s betydelige seertall båret fram av tenåringer som synger. Ikke utenkelig at Schibsted har en finger med i Buddhismen også. Men statuer kan de forme. Med kreative innslag som sleeping buddha, standing buddha, kneeling buddha, standing on one leg and touching his nose buddha etc.

Vel. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive noen ord om albinogekkoer og Vietnamesiske spisevaner men ble fanget i sirkelen av tautologier, så det får bli en annen gang.
Grillet hai er på menyen.

Kap un Kap

Nytt om agurker og drinker

Det er onsdag, jeg har akkurat funnet ut at en agurk ikke er en grønnsak men et bær, ifølge de botaniske kategorier. Dette forandrer jo alt. Vel, jeg har vel ikke akkurat akkurat funnet det ut, men det kom for en dag og Wikipedia kan bekrefte det. Da må det være sant. Det overrasker meg at det overrasker meg. Trodde jeg at jeg hadde full oversikt over grupperingen av alle spiselige planter som lever av fotosyntese og får mesteparten av energien fra oksygen? Nei, jeg gjorde jo ikke det. Men jeg trodde jeg hadde agurken spikret, og at i en foranderlig og vuggende verden hvor kunnskap og erkjennelse daglig blir utfordret og filleristet, hadde jeg i alle fall agurken å støtte meg til.

Mørket senker seg over landet, og timene blir korte. Timene blir lange sa de før, men jeg er ikke enig. Timene mine er korte. Jeg var litt ekstra lystig i flere timer i dag, da jeg gikk rundt og trodde at VG hadde trykket en god artikkel, i alle fall i nettutgaven. Avisen som mener at dagen ikke er den samme uten å lese om hvem som har vunnet mest i lotterier, hvilken kroppsdel som holder på å ramle av Michael Jacksons kropp, kjendismodeller som snakker,sangere som kan gangetabellen, Paris Hilton som er en tusenedels norsk, sexspalter som forteller oss at vi må være mer oppmerksomme på kvinnens behov og huske at hun har en klitoris men ikke være for opptatt av den heller, Bob som har dyrket et svært gresskar i åkeren sin sammen med søsteren som han er gift med og andre internasjonale nyheter som ikke engang kommer i lokalavisen i de respektive opprinnelsesland men er førstesidestoff i Norge.

Men så viste det seg at jeg husket feil, og at jeg hadde lest den i Dabladet. Helvete heller!
Men den er fremdeles verdt å lese og en pekefinger å tenke på.

Utenfor Paris er de flerkulturelle ungdommene grinete fordi oljeprisen er så høy, så de bruker alle pengene sine på bensinbomber og har ikke noe igjen til mat. De fremmedkulturelle er grinete fordi de føler de ble lurt med på det hele og trodde de skulle på fest og drikke molotov cocktails. Men noen få av dem protesterer desperatmot det de mener er galt, og står opp for et ønske om en bedre hverdag. Spake stemmer som blir overdøvet av idioter som vil lage kvalm.

To bloggere ble arrestert og hurtigdømt i forbindelse med opptøyene da de på bloggene sine oppfordret ungdom til å gjøre opprør mot staten, som manifesterer seg i form av politimenn.
Jeg oppfordrer herved alle til å gjøre opprør mot KvalitetsReFormen i høyere utdanning, reklame for juleøl i begynnelsen av november, hushaier (i hovedsak menn som leier ut overprisede rottereir til studenter, lett gjenkjennelig på finnen på ryggen og at eneste måte å komme i kontakt med dem er å ikke betale husleien), trenden å selge makrell i tomat og leverpostei på tuber, landets tabloidaviser som ikke engang kan ha en naken dame på midtsiden som stimuli men smører hjernene våre inn med bedøvelsesmiddel hver gang vi så mye som kikker i dem, mennesker som systematisk avslutter setninger med; vettu, dagligvarebutikker som ikke selger ostehøvler, sofister, pedanter, elitister og generelt mennesker som tror så sterkt på noe at de ikke er villig til å tenke det igjennom en gang til. George Bush og kompisene vet jo vi alle. Herregud. Så får vi se om noen kommer for å arrestere meg

Når det er sagt, så er speilegg og bacon på spleisebrødblingser med Brelett, tykke hvitostremser og rømme på siden kanskje det beste jeg vet. I alle fall akkurat nå. Og plutselig feirer vi at Jesus ble født, selv om det er feil dag og vi vet det, men vil ikke forandre det ettersom tidspunktet klaffer så bra overens med nyttårsfeiringen. Ting tar litt tid borti vatikanet der, men vi får gratulere dem med å omsider anerkjenne at jorden går i bane rundt solen, etter bare 350 års blodnekting, og gi dem noen hundre år på neste steg. Gud kunne jo godt ha nevnt det for dem litt tidligere, vært litt kompis liksom.

Amen

Jølster sommeren 1995

Vi drakk oss fulle på øl fra store grønne glassflasker.
Vi holdt rundt hverandre og sang.
Eilert falt ned i en ferist.
Vi spiste halvstekt fisk, og kastet opp i teltåpningen.
Vi dro for å kjøpe fiskekort, men endte med å stjele et garn.

Et forsøk på svar - Mytiske figurer og figurative myter

Studerer du litteraturvitenskap? Hva skal du bruke det til?

To spørsmål jeg ofte møter i min hverdag, etter å ha fortalt mennesker samlebegrepet for mine nåværende studier. Jeg svarer så mangt, situasjon og dagsform tatt i betraktning, men det er jo et legitimt spørsmål, som jeg jo burde ha et svar på, av respekt for megselv om ikke annet.

La oss se. Det første spørsmålet kalles på hverdagsspråket et retorisk spørsmål ettersom det ikke forventer et svar og samtidig kan sette i gang en refleksjonsprosess. Det kan her gi uttrykk for undring, beundring eller sågar misnøye for emnet. Det andre spørsmålet er en forlengelse av de første, og gir uttrykk for de samme følelsene, og en rekke andre avhengig av intonasjon, pausering og trykk. Motivasjonene bak spørsmålene er i hovedsak flerdelt, et ønsket om en forståelse og legitimering av studiet, et ønske om å forstå hva man kan bruke det til og hva jeg personlig skal bruke det til.

I spørsmålsformuleringen omtales litteraturvitenskap som noe ubestemmelig, ved bruk av personlig pronomen i ubestemt og objektiv form, som langt på vei avdekker den vanlige oppfatningen av litteraturvitenskapen. Ikke som et verktøy, et redskap eller noe av praktisk verdi, men noe som svever langt langt der oppe hvor lyren aldri slutter å spille. Er det det litteraturvitenskap er? Bare skrevne ord om skrevne ord, og så skrevne ord om ord som er skrevet om ord?

Nei, det blir for lett.

Pennen er mektigere enn sverdet sies det i blant, og vi nikker alle på hodet og glir inn i vår automatiserte persepsjon av setningen, som vi uten å ta våre analytiske evner i bruk vet hva betyr, eller i alle fall vet hva vi er enige om at den betyr. Det finnes en historie forut, som ordtaket er konklusjonen til. Og ettersom historien vil bekrefte konklusjonen, og konklusjonen i sin tur vil bekrefte historien gir denne idiomatiske sirkelsannheten skinn av å være logikk. Der grammatikken gir seg, overtar det retoriske og i sin tur hermeneutikken.

Litteraturvitenskap opptatt av begreper. Begrepsavklaringer, definisjoner og hvem som har sagt hva, og hva de mente med det. Jo mer man leser om et emne, jo vanskeligere kan det bli å bruke ord og begreper, som sannhet, språk, mening og virkelighet, uten å bli arrestert av teorien. Men da er vi også etter min mening over i en negativ og lite fruktbar linje. En del av litteraturvitenskapen kan sies å dreie seg om betydning og mening, å lokalisere mening, å identifisere mening, å finne skjulte meninger, kanskje skape mening og i samme handling bli bevisst hvilke grep og strukturer som skaper de eventuelle meningene. Mening er ikke helhetlig, for å si det med Paul de Man. Det er retorikken som leder oss til å tro at vi finner mening, ved hjelp av sine troper og teknikker. Men troper kan tolkes i flere retninger, og er i utgangspunktet situasjonsbestemt, hvem som sier hva, hvor og hvordan, om de ikke blir begrenset av en dominerende lesning som stivner og fester seg. Retorisitet viser seg slik å være noe som benytter seg av språklig effekt. Men samtidig som de retoriske virkemidlene leder til en mening, avdekker de selv forholdet, eller misforholdet som sådan, mellom det meningsbærende tegnet og meningen det bærer.

Har man oppholdt seg lenge nok innenfor fagområder som berører semiotikkens felt, så kommer man seg snart ikke igjennom dagen uten å måtte forholde seg til strukturalistenes konklusjoner om språktegnets arbitræritet og mangelen på et naturgitt forhold mellom tegn og objekt. Altså er meningsinnholdet i kommunikasjonen gjennom tegn investert i tegnene av de som bruker dem på en bestemt måte, en kollektiv bevissthet om betydning. Litteraturen er fiksjon, sier de Man, og setter fokus på at litteraturen kanskje bare handler om sitt eget språk. Om man følger ham videre vil alle språklige referanser til virkelighet være fiksjon, da den virkeligheten som er forsøkt gjengitt i form av en historie, er blitt fiksjonalisert og påvirket av mer eller mindre bevisste retoriske grep som tilslører gjenfortellingen av de historiske forhold. Slik må det nødvendigvis være, da språk er det mest sentrale hjelpemidlet vi har for å kommunisere med hverandre, men da er det også vårt ansvar å være det bevisst.

At ordenes sammenføyning og bruksmåte var av stor betydning for utfallet av forespørsler og ønsker forstod jeg tidlig. Enten det gjaldt å få være oppe og se Norge Rundt med de voksne, eller bli den stolte eier av en ny He-Man figur. Men først i møtet med Platons dialoger fikk talekunsten et navn og en historie, talen ble likefram en kunst. Retorikk ble et begrep unge studenter omtalte med et visst trykk, enten dette stammet fra ærbødighet, eller skrekkblandet fryd over dens potensielle makt. Makt er sentralt for retorikkens opprinnelse, som et redskap for politikk og rettsvesen. Om hvordan kan uttrykke seg for å oppnå en ønsket effekt. I retorikkens praktiske verden dreier det seg om å begrunne meninger og å utøve skjønn, det som på gresk blir kalt doxa. Doxa handler om hva som tas for gitt av en samfunnsgruppe, det betyr i en tekstanalytisk sammenheng at doxa i stor grad handler om hva som kan utelates fra teksten fordi forfatter og leser i felleskap tar det for gitt. Det som alle blir pålagt å være enige om, den sunne fornuft som de kollektive historiene våre bekrefter og vi ikke skal stille spørsmålstegn ved kreftene bak.

Nå skal i utgangspunktet ikke denne teksten handle om retorikk, men om det samme som retorikk handler om. Om sannsynlighet og troverdighet. Om tid og situasjon. Om rett og galt, og historien om rett og galt, eller snarere historien om den rette eller den gale historie. Litteraturvitenskapens syn på fortellingen, i lys av dens problematiske forhold til den fortidige virkeligheten og doxa, blir da ytterligere problematisk når den blir brukt som representant for fakta. Som i jussen, og i rettssystemet, som i sin historie og metode er en grunnleggende retorisk disiplin.

Tilbake til spørsmålet for en ny innfallsvinkel til det samme felt. Hvorfor studerer jeg så litteraturvitenskap, og hva skal jeg bruke det til? Selvrefleksive spørsmål er det spesifikt vitenskapelige med litteraturvitenskap, skriver Bjerk Hagen i Hva er litteraturvitenskap, og henviser til refleksjon om litteraturens kvaliteter. Literature is everywhere, skriver Paul DeMan i Blindness and Insight, og reflekterer over litteraturens selvreflekterende karakter, særlig når den kommer i opposisjon til selv. (Quotation is a servicable substitute for wit, sa noen andre, noe jeg nok burde ta til etterretning). Litteratur er virkelig over alt. Kanskje ikke i den forstand de Man mente, men i empirisk forstand. Litteraturen omgir oss daglig i vår umiddelbare omkrets, og vi kan gjenkjenne den; i dagligtalen, i ordtakene vi bruker, i sangene vi hører og synger, i fjernsynsprogrammene vi ser, gjennom intertekstuelle referanser i litteraturen vi leser, i sitatene vi lar argumentere for oss, i måten vi betrakter fortiden på, i måten vi forestiller oss fremtiden på og ikke minst kan vi se litteraturen i mytene vi omgir oss med.

Mytene tar mange former og farger, noen av dem har oppnådd djevelens fremste triks; å lure oss til å tro at de ikke er virksomme. De er normalisert og integrert i vår kollektive bevissthet, i vår doxa. Vi vet oftest ikke at de er myter, fordi vi ikke tenker på dem som det, de er skjult i holdningene våre og i måten vi oppfatter virkeligheten på, i vår ideologi. Mytebegrepet har mange bruksområder og oppdelinger, særlig innen teologien, men er her innledningsvis brukt som det greske mythos – fortelling eller fabel. De fleste mennesker har interesse for myter, og fortellinger, som kanskje er to sider av samme sak. Aristoteles mente vi føler velbehag ved etterligning, helst av mennesker i handling. Og det er oftest mennesker i handling mytene omhandler.

Vi finner dem i de fleste land, tilpasset de lokale forhold, oftest med samme funksjon, i større eller mindre grad intendert, å kollektivisere bevisstheten om hvordan ting forholder seg til hverandre, om rett og galt, og å diktere en universal sannhet for holdinger og atferd. Mytene er slik sett befestet i den nasjonale ideologi. Professor Linnebergs kurs i Litteratur og Rett, våren 2003, vekket ytterligere interessen for myten, kulturelle tattforgittheter, respekt og autoritetenes mystiske grunnlag, for å si det med undertittelen til Jaques Derridas bok, Lovens Makt. Ikke minst litteraturens tidlige og grunnleggende behandling av temaer vi oftest forbinder med den juridiske disiplin. Sannhet, rettferdighet og ikke minst retten til å ha rett, og den nåtidige jussens tilsvarende sviktende selvinnsikt i sine bånd til litteraturvitenskapen. Denne interessen lå og vaket i mitt sinn da jeg det påfølgende året bosatte meg i Kina for å sette meg inn i den kinesiske kultur, filosofi og språk. Det slo meg at i deres samfunn i stor grad basert på tidlig nasjonalromantikk for å fortrenge den umiddelbare fortidens traurighet og opphøye den kulturelle storhetstid langt tilbake. Forherligelse av en fortid da samfunnet var basert på sentrale filosofiske skrifter i form av mytifiserte ordtak og sitater fra gamle bøker, som alle som ønsker å mene noe om noe måtte ha lest, som i I Ching (forandringens bok) fra 3000 år f.kr. Denne måten å forholde seg til sin egen tradisjon på, og denne tradisjonens definering av holdinger og rettferdighet basert på anvendelsen av myter, blandet med kommunistpartiets bruk av mytenes kraft for å fremme og legitimere deres budskap og mål, gjorde den innsikten litteraturvitenskapen hadde tilbudt meg veldig aktuell. De idiomatiske ordspråkene er befestet i dagligtalen, og samtidig bekrefter den ideologien som skapte dem, eller har tilpasset dem i sitt bilde. Ordspråkene som danner grunnlaget blir stadig brukt som urefuserbare argumenter i en diskusjon. Man må grave brønnen før man blir tørst, og man skal ikke male ben på slangen, sier de, og ingen kan nekte for det. For historien som kommer forut bekrefter ordtaket, som er konklusjonen, og som i sin tur re-bekrefter historien slik at de tilsynelatende legitimerer hverandre. De er allmenngyldige, doxa, og påvirker menneskenes syn på verden. Her kan litteraturvitenskapen ha noe å tilby. For først gjennom voksende forståelse av strukturene språket om mytene består av, kan vi få innsikt i strukturene de tilslører.

Jeg spøker med min mor etter at huset hennes brant ned for en tid tilbake, om at hun har godt av en brann i blant for å kvitte seg med alt det kulturelle skrotet som hoper seg opp i huset. Slik har kanskje også språket behov for fornyelse med jevne mellomrom. For å kvitte seg meg alt det kulturelle avfallet som tenker for oss.

Roland Barthes svarer ideologi med ideologikritikk i Mytologier, som tar opp nettopp mytene vi omgir oss med og deres påvirkning på mennesket tenkning. Han overskrider det litteraturkritiske ærend med å påpeke mytenes stadige nærvær i alt fra presse, film, seremonier, våre trivielle samtaler og ikke minst vårt rettsvesen. Han påpeker i delen om Dominici eller litteraturens triumf at det ofte forekommer rettssaker som minner oss om at rettsapparatet i rettsprosessen alltid er rede til å tildele oss en psykologi etter mønster av sin egen. Denne psykologien stammer fra den borgerlige litteratur, hevder han videre, og omgir oss i form av doxa. De kulturelle tattforgitthetene. Barthes setter således fokus på fiksjonens forhold til virkeligheten, fiksjonens påvirkning på virkeligheten i praksis.

De franske surrealistene som Camus og Musil fremmet de andres stemme i møtet med et samfunn som fremmedgjorde dem. I Camus Den fremmede, møter vi et rettsystem som det Barthes skriver om, hvor den tiltalte blir frarøvet sitt språk og påført en allmenngyldig mentalitet som han så blir dømt på bakgrunn av. Dette er jo vel å merke et fiksjonelt eksempel oppi det hele, men forekommer dette også i vårt samfunn?

Ja. Ville nok den litterære dekonstruksjonismens talsmenn svare. Som kritisk impuls, og en slags metode, var den og dens opphavsmenn opptatt av individets rett til å være individuelt, språkets stivnede karakter og manglende evne til vise til annet enn språk. Med Paul de Man og Jacques Derrida som de sentrale figurene, med sine filosofiske innfallsvinkler, handler retningen om å sette spørsmålstegn ved det allment gyldige, og å avsløre kulturelt betinget tankeinnhold implisitt i en situasjon, tekst eller tale. Det er aktuelt for oss som mennesker i et samfunn, ettersom vi er omgitt av litteraturen og mytene i vår hverdag. Spesielt i forhold til den institusjonen som i kraft av sin egen autoritet skal stadfeste, ved hjelp av sannsynliggjøring, hva som er sannhet og hva som er usannhet. Vi møter mytene hver morgen i avisene, som nå om dagen med de daglige sidene om NOKAS ranet. Pressen fiksjonaliserer hendelsene forut for og under ranet, ved å gjøre dem til historier, og mystifisere personene involvert ved å direkte påføre dem myter. Vi leser om skyggen, mesterhjernen, skipperen, sleggemannen, den nådeløse utlendingen med rulleblad langt som et ondt år, om stoffmissbrukeren etc. Og vi kjenner disse karakterene fra før. Vi vet hva de tenker, hva som driver dem og hva vi synes om dem Vi kjenner dem fra litteraturen, fra filmen og fra tegneserien. De er fiksjonelle karakterer, eller moderne arketyper. I ytterste konsekvens har vi kanskje allerede gjort oss opp en mening om skyldspørsmålet, uten respekt for situasjonen og individets rett til å være individuell.

Videre vil det bli fortalt flere historier i retten, historier som gjensidig utelukker hverandre. Det blir da opp til retten å avgjøre hva som er den sanne historien, hvilken historie de synes er best, eller hvilken historie som best passer overens med mytene og fiksjonens kausalitet. Fiksjonens egen logikk, hvor det meste har en betydning i forhold til tematikk og motiv anvendes på virkeligheten. Alt betyr noe i fortellingen, ikke alt betyr i virkeligheten. I alle fall ikke enhetlig. Om noen plasserer en kniv i en hylle i en roman, vil den sannsynligvis bli brukt, ellers hadde den ikke blitt nevnt. Om tilsvarende historie er fortalt om hendelsene forut for et mord kan ikke samme logikk anvendes. Søken etter et motiv i en rettssak, spesielt drapssak, søker nødvendigvis tilbake i tid, og kan tolke handlinger som ledd i planlegging og forbrytersk mentalitet. Mennesket er i sin trivielle forutsigbarhet grunnleggende uforutsigbart, og kan ikke måles etter fiksjonens erfaringsmessige standarder.

For å trekke det enda lenger, blir kan det bli som en omvendt mimesis å regne, da virkeligheten etterligner litteraturen og litteraturen etterligner seg selv.

Nå verken tror eller håper jeg at de som sitter i juryen er så til de grader påvirket av pressen, men det er et element og en fallgruve som litteraturvitenskapen kan kaste lys over, i likhet med retorikkens, historiene, språket og fiksjonens rolle i rettens dramaturgi og vårt samfunn for øvrig.

I en domstekst blir virkeligheten retorisk stadfestet, og man blir dømt om det ikke kan bevises at det er rimelig tvil for at man ikke gjorde hva man er anklaget for. Historiene forenes til en, sannheten. Linneberg anvender i Tretten triste essay om krig og litteratur, Mikhail Bakhtins analytiske holdepunkter i møtet med domstalen som tekst og retorisk sjanger. Han bruker Bakhtins polyfonibegrep, heteroglossia – flerstemthet, til å la flere stemmer komme til orde, både i en tekst og gjennom flere historier som skal samles til en. For at dommeren skal kunne avsi en entydig dom, må han fjerne flertydigheten, og da blir det interessant fra et litteraturvitenskapelig ståsted hvordan flertydigheten fjernes, særlig med tanke på språkets flertydighet. Det felles en rekke dommer i retten. En sosial dom over, og i, enhver ytring, en estetisk dom over utsagnets verdi og forhold til virkeligheten og til slutt en juridisk dom. Retorikkens klassiske problemstilling i forholdet mellom språk og sannhet, og litteraturens problemstilling i forholdet mellom språk og virkelighet, møtes med et lydløst brak i rettssalen og dens grunnleggende behov for sannhet om virkeligheten.

Å handle er et vanskelig språk sier Norges kanskje mest siterte mann for tiden, Georg Johannessen, og sikter til den retoriske talehandling. Men å forholde seg til litteratur er også en vanskelig handling, og som forsøkt vist må vi forholde oss til litteratur, for litteraturen forholder seg til oss og vårt samfunn.

Hvorfor jeg studerer litteraturvitenskap? Hva jeg skal bruke det til?

Neste gang dette spørsmålet dukker opp, kan jeg svare, om jeg husker det, at det er fordi jeg tror det er viktig. At jeg kan bruke innsikten den tilbyr til å prøve å la fiskene se vannet, og være bevisst hvordan språket er påvirket av kulturen og litteraturen, og hvordan språket påvirker dem som bruker det og blir utsatt for det. Jeg kan forsøke å anvende den kunnskapen litteraturvitenskap tilbyr på livet og hverdagen.

Eller kanskje baserer jeg bare denne innledende mytekritikken på myten om mytene.. Har jeg glemt at dette bare er en tekst, og slik sett fiksjon.. Spille det noen rolle hva jeg mente med teksten da jeg skrev den? Hvem faen er jeg? Og så sitter vi igjen naken i mørket med faglig og eksistensiell krise, litt suggel i munnviken og bare har lyst å drikke oss flekkedrita og ikke være i stand til å resonere. Jaja, hvorfor ikke, det er jo fredag.